Vi barnehageansatte er ikke superhelter

Over et år har gått siden verden måtte omstille seg totalt. Mange har måttet ha hjemmekontor og mange har gått ned i inntekt fordi de ufrivillig ble permittert fra jobben, for å holde smittetallene nede. Mange har mistet mye, og noen har mistet noen.

Men noen har måttet omstille seg mer enn andre. Noen har måttet stå på i frontlinja hele veien, som soldater i krigen, til tross for høy smitte i den sektoren det gjelder.

Jeg snakker ikke om direktørene som har gått i millionoverskudd, men om de som blir klappet for på balkongen og kalt for superhelter. De som står på og strekker seg langt utenfor arbeidsevne og fysisk og psykisk kapasitet - nemlig sykepleiere og barnehageansatte!

Vi er ikke superhelter, vi står på, ja, men vi er utslitte, frustrerte, vanlige arbeidsfolk som føler oss sviktet av staten, sviktet i lønnsoppgjøret og sviktet i alvoret rundt smittevern og egen helse.

Har ikke superhelt-utdanning

Idag vil jeg skrive om mitt eget yrke - nemlig i barnehagesektoren. I barnehagene har strikken allerede blitt strukket så langt fra før av at den slår tilbake i ansiktet nå, med alle krav vi må oppfylle, uten at vi har fått ekstra ressurser.

Kommer dette av at kunnskapsminister Guri Melby ikke vil anerkjenne problemene vi har ropt om av full hals i flere år og sette inn tiltak som kunne løst dette? Tiltak hun vet ville reddet sektoren og som ville gitt barna et bedre pedagogisk tilbud?

Såvidt jeg vet, studerte ikke barnehagelærere for å bli mennesker med overnaturlige krefter da vi satt på skolebenken.

—  Chiara Cavallari

For vi vet at hun vet. Og vi er svært skuffet over at det ikke blir utvist noe form for handlingskraft, når problemene i barnehagene landet over er så tydelige.

I flere stillingsannonser vedrørende barnehagejobb jeg har sett i det siste, benytter mange seg av beskrivelser som «superhelt» og «engler». Såvidt jeg vet, studerte ikke barnehagelærere for å bli mennesker med overnaturlige krefter da vi satt på skolebenken. De som søker seg til jobben, har heller ikke tidligere erfaring som superhelt, er jeg sikker på.

[ Ett- og toåringene bør være mer med mor og mindre i barnehage, ifølge psykolog og SV-nestor Torild Skard ]

Mange langtidssykemeldinger

Jeg er i hvert fall ingen superhelt. Jeg er en helt vanlig dame i slutten av tjueåra, som grunnet arbeidsforholdene i barnehage, har utviklet angst, fått kronisk spenningshodepine, muskelspenninger i skulderblad, ryggrad og nakke, men som til stadighet må stå på og brette opp armene, fordi det er det som er forventet av oss som jobber i barnehage, mellom sykemeldinger og nedtrapping i stilling.

Mange vil og har slutta. Vi mister mange gode folk om det ikke settes inn tiltak snarest.

Barnehageansatte deler høyest statistikk når det gjelder langtidssykemeldinger, psykiske lidelser som angst og depresjon og kroniske sykdommer, som hodepine, nakke- og ryggskader, skriver Line Fredheim Storvik i Utdanningsnytt.

I året med pandemi har det økt med 14 prosent, fordi folk er utslitte og frykter viruset, forteller NAV-forsker Therese Sundell til Dagsavisen. Det er en stor mental belastning å jobbe ute i felten, uten noen form for beskyttelse.

Selv opplever jeg at det er vi som har stått og raket løv hele veien, mens pølsene har blitt kalde og brusen lunken.

—  Chiara Cavallari

Barnehagene blør nå

Det siste året har vist at barnehageyrket er svært viktig for at samfunnshjulene skal fortsette å rulle. Hvis det ikke allerede var utmattende å jobbe i barnehage før, se for deg at det blir enda flere arbeids- og renholdsoppgaver, og at arbeidsdagen er ti ganger verre enn det vi i Barnehageopprøret begynte å rope om i 2016.

Barnehagene landet over blør nå. Måten vi blir tvunget ut i arbeid uten smittevern, måten vi blir klappet for på balkongene to kvelder i mars 2020, men hvor lønnsnivået ikke har økt på flere år, tærer på helsa.

I fjor fikk vi beskjed om at det ikke ble noe lønnsforhøyelse, fordi «vi måtte ta del i dugnaden vi også». Hvilken dugnad da?

For det oppleves bare som et fåtall i næringslivet har deltatt i den, og det er som oftest de lavtlønnede og lavstatus-yrkene som å jobbe i barnehage, i helsevesenet, i matbutikkene og med renhold som tar støyten.

Selv opplever jeg at det er vi som har stått og raket løv hele veien, mens pølsene har blitt kalde og brusen lunken. Mens direktører har gått i overskudd, sitter de som er nederst ved bordet med en enda mer omfattende arbeidsdag, med enda flere oppgaver, uten å få en noe av kaka.

Ikke en gang smulene når enden av bordet, når direktørene har slafset i seg det som var av fellesskapets kake.

[ Nettverk: Vi ser med bekymring på hvordan omsorgen for de minste har utviklet seg ]

Går utover barna

Nå er vi lei. Vi er lei av å skrive kronikker om de samme repetitive temaene om bemanning og lønn, om de sårbare barna vi ikke får ivaretatt på en god og forsvarlig måte og at mange av oss vil slutte eller sykmelde oss for å få en pause.

Vi er lei av å bli møtt med et tomt «takk» og tomme ord. Det hjelper dessverre ikke å betale husleia, legeregningene eller for fysioterapi og eventuell annen behandling du må supplere med for å i det hele tatt overleve jobben. Vi fortjener mye bedre. Barna fortjener enda mye bedre enn slik det er nå.

Mange barnehageansatte gråter på jobb om dagen. Vi har det dårlig og barna får det med seg.

—  Chiara Cavallar

De dårlige arbeidsforholdene går utover barna. Det går utover omsorgen. Det går utover de som trenger litt ekstra oppfølging og de som trenger et fang å sitte på, litt mer enn de andre, fordi ting kanskje er vanskelig hjemme, eller man er sensitiv og mer aktiv inni seg enn utenpå.

Det at vi som jobber med dem er utslitte og redde, ser de. Mange barnehageansatte gråter på jobb om dagen. Vi har det dårlig og barna får det med seg. Barn er oppmerksomme og sansende vesener, som tar omgivelsene rundt til seg som en parabol.

Vi som jobber med dem er store deler av uka omsorgspersonene deres, men også forbilder som skal lære dem å bli sunne og friske samfunnsborgere som kan ta del og bidra der ute i verden.

Nå er det nok

Vi som jobber i barnehage, har en enorm oppgave. Vi skal bidra til å oppdra barna store deler av uka. I barnehagene lærer de seg om alt fra sosialisering, språk, å spise, å gå, empati, fantasi og kreativitet, ut fra lek i barnehagen og samhandling med barnehageansatte og andre barn, for å nevne noe.

Vi gir dem mat og omsorg, vi skifter på dem, til tider mange ganger gjennom dagen - selv når de mangler to og en halv sokk. Vi rydder etter og med dem, vi vasker ekstremt mye om dagen, og går veldig mye på tur.

Vi kartlegger barn, veileder foreldre og planlegger. Vi sitter i møter, vi omstiller oss fra gult til rødt nivå omtrent annenhver måned og utsettes for flere personer enn det som er anbefalt å møte i løpet av en uke, daglig. Men vi blir ikke anerkjent som noe annet enn «superhelter» og vi får ikke høyere lønn.

Det er på høy tid at vi får det før flesteparten av oss eventuelt må gå ut i streik. Det er nok nå.

[ Barnehage for ettåringer er ikke utdanning ]