Vi går inn i enda en påskehøytid der kirkene gjennomgående ikke vil være tilgjengelig for gudstjenestefeiring. Mange vil derfor denne påsken oppleve et stort savn.
De kan ikke ta del i gudstjenesten, enda de er døpt til den treenige Gud og tilhører Kristi kropp. De kan ikke samles for å minnes Jesu lidelse og død på korset, eller feire hans oppstandelse fra de døde.
Alt dette skyldes en pandemi som rammer oss på ulikt vis. Mange er smittet, noen er blitt alvorlig syke, noen er døde. På verdensbasis er flere millioner døde av koronaviruset. Sykdommen rammer ikke bare de som er smittet, men hele samfunnet. Alle er preget av angsten for smitte, vi er tvunget til å holde avstand, vi må skjule oss bak masker og unngå sosial kontakt.
Hognestads vekkelsesrop
Midt i denne pandemien, og midt i fastetiden, har Helge Hognestad publisert to innlegg om betydningen av Kristi kors (VL 13. og 23. mars).
Det første handler om at Kirken angivelig feiltolker tekstene. Jesu død skal heller tolkes «som bilde på Veien», mener Hognestad: Det er ganske enkelt vårt ego, «menneskets jeg-bevissthet» som skal korsfestes. På denne måten skal materien guddommeliggjøres i en form for åndelig evolusjon.
Slik Hognestad leser tekstene om korsfestelse og oppstandelse, får de en symbolsk eller illustrerende karakter.
— Nordhaug og Mjaaland
Er det første innlegget et vekkelsesrop, så er det andre en slags dommedagsprofeti om at kirken vil miste medlemmer fordi den holder fast ved Jesu soningsdød. Fremtiden tilhører visstnok budskapet om den «indre Kristus», den «høyere bevissthet» og den «dypere visdom» som Hognestad er talsmann for.
Hognestad har helt klart noen gode poenger. Han peker på sammenhengen mellom skapelse og evolusjon, og mellom skapelse og nåde. Nettopp i en pandemi er det grunn til å fastholde dette: Troen på Gud som skaper er ikke begrenset til gode tider eller drømmen om et liv uten tap og smerte.
Nettopp når livet er truet og vi kjenner vår skjørhet og dødelighet på kroppen, ser vi kanskje enda større grunn til takknemlighet. Viruset er ikke en straff, det er en organisk del av den naturen som er vårt livsgrunnlag.
Den skapte verden er tvetydig, organismen rammes av død og katastrofer, men også i skapelsen møter vi Guds nåde, som treffende har blitt kalt «skapelsesnåde».
Underlig avvisning av synden
Når vi kjemper for rettferdighet og et bærekraftig klima, så er nettopp troen på Gud som skaper – og Guds nærvær i verden og kosmos gjennom Den hellige ånd – en drivkraft som gir sammenheng og mening.
Men må en slik forståelse utelukke at Jesus døde en soningsdød? At Guds inkarnasjon har med menneskenes liv, erfaring og kroppslighet å gjøre? At Jesu liv, død og oppstandelse har betydning for hvordan vi møter Guds kjærlighet?
Slik Hognestad leser tekstene om korsfestelse og oppstandelse, får de en symbolsk eller illustrerende karakter. De skaper ikke en ny virkelighet, men blir uttrykk for en allmenn og universelt pågående prosess.
Ved at Jesu person og verk allmenngjøres på denne måten, mister ikke bare inkarnasjonen sin radikalitet, den forsvinner.
— Nordhaug og Mjaaland
Ved at Jesu person og verk allmenngjøres på denne måten, mister ikke bare inkarnasjonen sin radikalitet, den forsvinner. Påskens hendelser mister sin frelsehistoriske betydning, og blir egentlig overflødige.
Sett i lys av miljøkrisen og alle voldelige konflikter er det rett og slett litt underlig at Hognestad vil avvise at menneskene synder. Klimakrisen viser jo nettopp hvordan den synden som ødelegger Guds gode skaperverk, går i arv og går ut over neste generasjon.
Hvem har ikke i denne sammenheng behov for tilgivelse og forsoning? Og hvem kan i siste instans gi forsoning, om ikke Gud?
[ Fadervår eller Vår Far? – Folk er usikre på hva de skal si ]
Påskedramaet er mer enn evolusjon
Et hovedpoeng i den tidlige kirkens bekjennelser er å fastholde Guds og skapelsens godhet samtidig som vi trenger korsteologi, inkarnasjon og forsoning som ledd i nyskapelsen.
Dette står i skarp kontrast til Hognestads tankegods. Inkarnasjonen er konkret, fysisk og historisk – ikke bare en «indre Kristus». Gud ble menneske i Jesus fra Nasaret for at han gjennom sitt liv, sin død og sin oppstandelse skulle frelse det som gikk fortapt.
De nytestamentlige forfattere beskriver Jesu død som et sonoffer. Paulus skriver at «Kristus døde for våre synder etter skriftene» (1 Kor 15,3) og i Johannes’ første brev leser vi at «Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.» (1 Joh 2,2)
Påskens drama er da noe mye mer enn en evolusjonær utvikling i retning av større innsikt.
— Nordhaug og Mjaaland
Hognestad har rett i at denne hendelsen fortolkes ulikt opp gjennom kirkehistorien, men liturgien peker nettopp på dåpen som renselse for synd og nattverden som uttrykk for tilgivelse, forsoning og fellesskap i Kristus: «For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» (Matt 26,28).
Gjennom Jesu død og oppstandelse forsoner Gud verden med seg selv, skriver Paulus (2 Kor 5,19). Påskens drama er da noe mye mer enn en evolusjonær utvikling i retning av større innsikt. Det er en enestående hendelse som åpner veien for et fellesskap med Gud som ellers ikke ville ha vært mulig.
Sekterisk tankegods fra antikken
Hognestads evangelium er i og for seg ikke noe nytt. Tankemønsteret er kjent fra antikken og hadde kirken forkynt dette, hadde den forblitt en sekt blant hundrevis av religiøse mysteriereligioner i antikken.
Selv om det er tenkt universelt, forblir det sekterisk og esoterisk i form og innhold. Frelsen beskrives som «dypinnsikt» og «verdensvesenets gåtefulle kraft». Hvilket budskap er dette å gi til mennesker i dag – til syke, ensomme og døende? Er det ikke gåtefulle drømmer om utopisk frigjøring?
Det overraskende og urovekkende ved Jesu død på et kors, er nettopp at den er reell og realistisk. Han stilles for retten, blir offer for konspirasjoner, utleveres til mobben og pines av soldatene. Til sist roper han med ordene fra Salme 22: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Alt dette forstår hans disipler i lys av profetier fra Det gamle testamentet: Den lidende tjener, som tar på seg skylden, og som lider for folkets sykdom og skyld (Jes 53,5).
[ «Luthers råd om hvordan man skal forholde seg under en pandemi er som tatt fra FHI» ]
Budskapet i oppstandelsen
Betydningen av Jesu korsdød er imidlertid bare mulig å finne gjennom oppstandelsen. Den er selve omdreiningspunktet i kristendommen. Med den fremstår hele Jesu virke og forkynnelse i et nytt lys.
Han er Menneskesønnen som døde for hele verdens skyld. Det Gudsriket han forkynte er et rike som bringer fred, forsoning og rettferdighet for hele verden. Det ble sådd som et sennepsfrø, men vokser frem overalt der Ånden virker og mennesker tar imot ordet om forsoning og frelse. De blir del av Kristi kropp, i åndelig, men også i fysisk forstand.
Ikke bare Jesu død, men også hele hans liv, hans forkynnelse, tegn og helbredelser, får en ny betydning i lys av oppstandelsen.
— Nordhaug og Mjaaland
Dette er et budskap om nytt liv, om nyskapelse, om glede og fred fra Gud. I den forstand kan Hognestad ha rett i at en forkynnelse som kun fokuserer på korset, blir utilstrekkelig.
Ikke bare Jesu død, men også hele hans liv, hans forkynnelse, tegn og helbredelser, får en ny betydning i lys av oppstandelsen. Dette viser oss hva livet i Guds rike handler om. Jesus oppsøkte de svake og utsatte. Han delte deres kår. Han helbredet sykdommer og spredte håp.
Budskapets gyldighet i dag
Alt dette viser budskapets gyldighet og relevans i dag når vi står midt i en pandemi. Jesu lidelse og død er en bekreftelse av vår endelighet og dødelighet som mennesker.
Også den syke og lidende er sett av Gud og kjent av ham. Gud har i Jesus vedkjent seg lidelsen og har gitt oss i oppdrag å lindre og lytte, ganske enkelt være til stede for den som lider. Det skjer i sykehus og samtaler, det skjer i hverdagens enkle uttrykk for nestekjærlighet og omsorg.
Men det skjer også ved at vi kan tale om døden som et sted der Gud er og håpet har rom. Nettopp i død og sykdom finnes en fremtid og et fellesskap som sprenger dødens grenser.
Dette er det vårt kall, men også vår glede å forkynne til alle mennesker som føler seg fanget av det daglige budskapet om smitte, sykdom og død.
Der vi ikke kan møtes som kirke og som menighet denne påsken, kan vi likevel hvile i at ordet om Kristi død og oppstandelse forkynnes i menigheter og kirker over hele verden.
[ Åste Dokka: Er den buldrende Gud en sannere Gud enn den humane og fornuftige? ]
