Den norske kirke er skilt fra staten med det også fra den obligatoriske tilknytningen til Statens pensjonskasse. Statens pensjonskasse er ikke en ordentlig pensjonskasse, de har ikke penger de forvalter, men en del av staten. Avkasting på pensjonspengene til medlemmene, kan derfor ikke sammenliknes med andre leverandører av pensjon.
Kirken har som utskilt virksomhet, i alle fall så langt fått anledning til å beholde medlemskapet. Men hva tjener kirken best når alle kirkelige ansatte skal samles hos en felles arbeidsgiver? (Men det gjelder bare de som ble med i overføringen fra staten) Ansatte i de kirkelige fellesrådene har sine pensjoner forvaltet hos mange leverandører, alt etter lokalt valg.
Nå skal leverandør velges. Det må bli en felles leverandør for alle ansatte. Tariffavtalen forteller hva som skal leveres, så det er ikke til vurdering.
De største kommunene har egen pensjonskasse som leverandør, Stavanger er unntaket. Bergen, Trondheim, Oslo, Kristiansand, totalt 32 kommuner. Hvorfor har de tatt dette valget, og at de holder på det? Tre forhold er viktige:
- Risikotaking kan tilpasses egne ønsker. Det betyr at en gjennom pensjonskassen kan spare opp ekstra midler, slik at en kan ta litt mer risiko og derved anta at en får høyere avkastning.
- Egen administrasjon betyr at en kan tilrettelegge løsninger som passer egen organisasjon.
- Egen pensjonskasse gjør god personalpolitikk mer lønnsom.
Risiko er ikke gambling. Regelverket for pensjonsvirksomheter i Norge er det strengeste i Europa. Om det er en pensjonskasse eller et livselskap må disse reglene følges. Pensjonsleverandøren må ha «peeng» på bok slik at de kan dekke de rettigheter som medlemmene (de ansatte) til enhver tid har opparbeidet. I tillegg trengs egenkapital og ekstra penger, slik at det er nok penger selv om eiendelene synker i verdi. Alle kjenner til at aksjer varierer i verdi, men det gjør også eiendom og obligasjoner. Dette er de viktigste alternativene å plassere penger i for å få avkastning.
70 % i aksjer er det mest lønnsomme, sier Statens pensjonsfond. For offentlige (primært kommunale) pensjonskasser i Norge, er 30 % vanlig, for livselskap (DnB, Storebrand eller KLP) ligger det lavere. Derfor har pensjonskassene over tid hatt en noe høyere avkastning enn livselskapene.
Kirken har 2,3 milliarder kroner i pensjonsmidler. Det er sparepengene. Om egen pensjonskasse over tid klarer 0,2 % mer enn et livselskap, får kirken 4,7 mill ekstra hvert år som de kan betale premie med. Eller, la ligge i pensjonskassen for å kunne ta litt mer risiko, og derved forvente litt mer avkastning. Slik tilpasser altså 32 kommuner seg for å «spare» penger.
Det er tariffavtalen som bestemmer ytelsen til medlemmene. Men en pensjonsordning som har sin administrasjon sammen med lønningskontoret og personalkontoret til kirken, vil kjenne kirken og tilpasse sine rutiner for at de skal passe som hånd i hanske med kirkens virksomhet.
Med egen pensjonskasse påvirker personalpolitikken pensjonspremien. Redusert uførhet, gir redusert premie. Økt avgangsalder gir spart premie. Med andre ord trofaste tjenere som vi legger til rette for slik at de trives og kan utnytte arbeidsevnen.
Pensjonskasse, et lønnsomt og tilpasset alternativ! Det er vår påstand. Vi ber om at dette vurderes på lik linje med andre alternativer, nå som vi skal velge pensjonsleverandør.
Vi tror ikke at de største kommunene i Norge tar feil med sitt valg av pensjonsleverandør.
Da sola stod bak åsen opp, han drømte at’n la i hop. Kroner en, kroner to……………….
For Bønnelista
Trond Rønning
