Verdidebatt

Nok en unyansert debatt om Groruddalen

INTEGRERING: Igjen trekkes Groruddalen opp som den mørke bakgrunnen og Islam Net blir representanten som viser hvor galt det går. Men er dette et realistisk bilde?

Ikke uventet har den planlagte etableringen av et ungdomssenter i regi av en stiftelse med tette forbindelser til Islam Net i Groruddalen skapt debatt.

Mens politikere, som for eksempel byrådsleder Raymond Johansen (Avisa Oslo 4.3.21), raskt var ute og tok til orde for å finne muligheter til å stanse planene, har menneskerettighetseksperter, som Lars Gule (Vårt Land 9.3.21), pekt på at prinsippet om religionsfrihet også gjelder en gruppe hvis synspunkter en ikke har mye til overs for.

Typiske spekulasjoner

At debatten har oppstått kan ikke overraske. At den er så sterk har nok utvilsomt med Islam Nets profilering å gjøre. Som påpekt av flere, så framstår islamtolkningene som reaksjonære og det er mye av det som framføres av Islam Net en med gode grunner kan og bør mislike.

Utfordringen oppstår når argumentasjonen blir revet fra overordnede prinsipper og dreier seg om hva en liker og hva en ikke liker og hvilke egentlige motiver en vet ligger bak. Og nøyaktig dette har vi sett andre steder i Groruddalen når nye moskéer skulle bygges eller innvies.

Groruddalen trekkes opp som den mørke bakgrunnen og Islam Net blir representanten som viser hvor galt alt sammen kan gå. Men er dette et realistisk bilde?

—  Carsten Schuerhoff

Nok en debatt om Groruddalen

Interessant nok stopper debatten denne gangen ikke her, men – om enn indirekte – blir det også debatt om Groruddalen igjen.

Jon Helgheim skriver i Vårt Land (13.3.21): «Som samfunn kan vi ikke sitte stille å se på at slike ødeleggende krefter får etablere seg blant sårbare ungdommer.» Og videre: «Barn og unge med innvandrerbakgrunn trenger mer enn noen andre å ta del i storsamfunnet på fritiden, snakke norsk og omgås norske venner.»

Hva sier Helgheim om Groruddalen og om Groruddalens ungdommer her? Ungdommene er sårbare.

Påstanden blir ikke underbygget, ikke forklart, men kanskje er det mulig å tyde påstanden ut av det som kommer i forlengelsen. Ungdommen har innvandrerbakgrunn, de deltar ikke i samfunnet, de snakker for lite norsk og har ikke norske venner – hvem nå vennene måtte være, om enn ikke Hasan, Ornela, Kumael, Marcus eller Linnea som går i samme klasse.

Groruddalen trekkes opp som den mørke bakgrunnen og Islam Net blir representanten som viser hvor galt alt sammen kan gå.

Men er dette et realistisk bilde? Ved siden av religionsfrihetsperspektivet er det andre ting som kanskje fortjente oppmerksomhet. For selv om det ikke går på Islam Net direkte, så svarer det på noe av det politikerne er opptatt av og som beskrives som integrasjonshemmende.

Utadvendte minoritetsmiljøer

I februar 2020 utgav KIFO Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning en rapport som ble til gjennom et samarbeid mellom KIFO og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Et av de grunnleggende spørsmål undersøkelsen ville ha svar på var dette: Bidrar trossamfunn til «parallelsamfunn»? Altså, i hvilken grad, så ble det spurt, er tros- og livssynssamfunn i Oslo utadvendte og hvilke holdninger har de til kontakter og samarbeid med andre?

Det som viste seg som overordnete trekk var blant annet dette: Med få unntak har tros- og livssynssamfunnene utadrettet kontakt. Som oftest ble i denne sammenhengen lokale myndigheter og skoler nevnt og 44 prosent har også hatt kontakt med et tros- og livssynssamfunn som tilhører en annen religion eller livssyn. 71 prosent av de muslimske trossamfunnene og 85 prosent av de andre tros- og livssynssamfunnene har interreligiøse kontakter.

Og kanskje overraskende: Undersøkelsen viser at migrantsamfunnene er heller mer utadvendte, sammenlignet med utvalget som helhet.

Det som viser seg, er at flere ikke-religiøse samfunnskontakter øker sannsynligheten for at det også er interreligiøs kontakt.

—  Carsten Schuerhof

Ikke-kristne trossamfunn er allierte

Når det gjelder teologisk dogmatisme, som kan være årsak til mindre utadvendthet, så viser undersøkelsen at de fleste muslimske menigheter i utvalget er inklusivistiske, mens flertallet blant de kristne menigheter, og her særlig de frikirkelige menighetene, har en mer eksklusivistisk tilnærming når det kommer til sannhetskrav og egen religion.

En forklaringsmodell kan være at de muslimske menighetene har et større behov for å skape et positivt omdømme, ellers blir en raskt stemplet. Akkurat denne bekymringen slipper frikirkene, deres mindre utadvendte væremåte blir ikke så lett gjenstand for kritikk.

Det som viser seg, er at flere ikke-religiøse samfunnskontakter øker sannsynligheten for at det også er interreligiøs kontakt. Så, de ikke-kristne tros- og livssynsamfunnene bør i større rad betraktes som allierte i kommunens og sivilsamfunnets mål om å skap tryggere og bedre nærmiljøer for alle, ikke som mulige spirer til såkalte «parallelsamfunn».

Potensialet bør ikke sysles bort

For å holde oss i Groruddalen; politiets «Samarbeidsforum for tros- og livssynssamfunn» hvor representanter fra store og små tros- og livssynssamfunn samles for å snakke om alt fra barneoppdragelse, barnevern og kriminalitet i ungdomsmiljøer er et framragende eksempel i så måte.

Berit Hagen Agøy, internasjonal direktør i Kirkerådet, minner på Facebook (8.3.2021) om at menneskerettighetene er for gråværsdager. Dette er selvsagt helt riktig, samtidig er det i alle fall like mange finværsdager som gråværsdager. Deres potensial bør ikke sysles bort.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt