Moral og umoral i asyldebatten

Regissør Liv Karin Dahlstrøm håper «barna ikkje høyrer Sylvi». Hun beskylder meg for å blande korta og pengesekkene i asyldebatten.

For meg er det nytt at vi har ulike penger i Norge. Faktum er at Norge er verdens dyreste land for bosetting av flyktninger. En enslig mindreårig asylsøker under 17 år koster for eksempel 1,2 millioner kroner, bare i integreringstilskudd det første året i Norge.

Til sammenlikning er kostnadene per flyktning i Jordan litt over 5.000 kroner. Det betyr at vi kunne hjulpet om lag 11.800 flyktninger i Jordan for samme kostnad som det ville koste å hente 50 barn under 17 år fra Moria.

Millioner av ansiktsløse flyktningbarn har ikke foreldre med penger og ressurser til å komme seg til Europa.

—  Sylvi Listhaug

Millioner av ansiktsløse flyktningbarn

Barna i Jordan hører hverken Dahlstrøm eller meg, de har ingen kulturpersonligheter som kan kjempe deres kamp, og medias interesse for disse barnas skjebne begrenser seg maks til noen sporadiske oppslag her og der.

Millioner av ansiktsløse flyktningbarn har ikke foreldre med penger og ressurser til å komme seg til Europa. At barna ikke befinner seg på europeisk jord gjør faktisk ikke deres liv mindre verdifulle.

Dette er barn med håp, drømmer og et ønske om utdannelse og fremtid. Det har Norge og Europa mulighet til å gi flere, om vi ikke bruker opp pengene på et urettferdig asylsystem. Et system som favoriserer dem som har ressurser til å komme seg til Europa, oftest ved hjelp av menneskesmuglere og tusenvis av dollar.

[ De syriske asylsøkerne fra Hellas har landet i Norge ]

Hva med flyktninger andre steder i verden?

Det er nå nesten 80 millioner mennesker på flukt. Regjeringen vil hente 50 asylsøkere fra Moria, samtidig som FNs budsjett til flyktningleirene har vært en salderingspost i årevis. Asylsystemet gjør at de aller svakeste får desidert minst hjelp.

Vi vil kjempe mot den forestillingen at det er moralsk riktig at et barn er mer verdt om foreldrene deres var rike nok til å betale menneskesmuglerne for reisen til Europa.

Og la det ikke herske noen tvil: Det er forferdelige forhold i Moria, men de fleste flyktningleirer er minst like ille.

I 2018 besøkte jeg flyktningleiren Kakuma i Kenya. Da jeg var der var det nesten 200.000 flyktninger der. Jeg har ikke registrert hverken kulturpersonligheter eller andre ta til orde for å hjelpe noen der. Men så har det heller ikke, med unntak av da jeg var der, vært noe særlig medieoppmerksomhet om forholdene der.

Jeg vil heller prioritere å hjelpe de mange, fremfor de få. Det burde Dahlstrøm og andre kulturpersonligheter også gjøre.

—  Sylvi Listhaug

Prioritere mange fremfor få

Dahlstrøm lever tydeligvis i en virkelighet der vi har ulike penger i Norge. Det har vi ikke. Vi må prioritere mellom mange ulike formål. Jeg vil heller prioritere å hjelpe de mange, fremfor de få. Det burde Dahlstrøm og andre kulturpersonligheter også gjøre.

FrP vil også prioritere å hjelpe mennesker i Norge som er syke og som ikke får tilgang til medisiner og behandling. Enten det er medisiner for å unngå at unge mennesker blir blind eller det er kreftbehandling.

Det er en farlig utvikling i Norge med at forskjellene øker. Vanlige folk er prisgitt Beslutningsforum og hva de bestemmer skal tas i bruk av medisiner og behandling. De som har mye penger kan kjøpe medisiner og behandling i inn og utland. Dette handler om prioritering.

Hjelp i nærområdene

Og til slutt vil jeg påpeke: FrP vil kutte i bistandsbudsjettet, men bruke mer av pengene som er igjen til å hjelpe mennesker på flukt. Vi fremmet i fjor forslag om å gi 2 milliarder kroner mer fra bistandsbudsjettet for å gi disse barna og andre flyktninger i nærområdene et mer verdig liv. Ingen andre partier støttet oss. Ei heller kulturpersonligheter.

[ Kronprins Haakon: – Jeg er feminist ]