Etter 22. juli sa politikere fra hele spekteret at «vi er alle AUF-ere». Da må de fylle det med innhold

Det finnes ikke ord for å beskrive omfanget av smerten etter terrorangrepet 22. juli. Angrepet var så dramatisk, så opprørende, så grusomt, og det var så mange som var rammet. Dagen var et jordskjelv, for familier over hele landet, for det politiske Norge, for Arbeiderpartiet og AUF.

I fortsettelsen ble fortellingen om 22. juli ufullstendig. Dermed ble også oppgjøret med terroristens ideer ufullstendig.

—  Jonas Gahr Støre

Vår umiddelbare reaksjon

I en slik situasjon – når katastrofen inntreffer – gjør vi det vi kan for å gjenopprette normaliteten. Det var så mye å ta tak i – emosjonelt og praktisk – så mange å trøste, så mye å organisere, så mye å ta inn over seg.

Den umiddelbare, kollektive reaksjonen ble å etablere en slags konsensus om at dette var et angrep på hele nasjonen, på oss alle.

I sosiale medier uttrykte politikere at «nå var de alle AUF-ere». Jens Stoltenberg valgte kloke, samlende ord. En hel verden rettet blikket mot oss og så at vi møtte terroren med rosetog og kjærlighet – ikke med hat. Det var godt å oppheve de politiske skillelinjene og kjenne støtten fra en hel nasjon.

[ Det florerer av konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet på nett. Nå advarer forskere om å ta hatet på alvor ]

Fortellingen om 22. juli er blitt ufullstendig

Var det feil? Jeg tror ikke det. Ikke da. I ukene og månedene etter terrorangrepet var dette en styrke for landet og en trøst for mange av de rammede.

Men i fortsettelsen ble fortellingen om 22. juli ufullstendig. Dermed ble også oppgjøret med terroristens ideer ufullstendig.

Vi fikk en debatt som handlet mest om sikkerhet og psykiatri, en granskning som unnlot å gå inn i gjerningsmannens motiv, og en implisitt forventning om at ofrene skulle være med og løfte roser. Det var lite rom for raseri, frykt og frustrasjon, og debatten tok oss ikke nærmere en forståelse av hvordan noe så fryktelig kunne skje: Hvorfor ble AUF og Arbeiderpartiet rammet av politisk terror?

Det har oppstått en slags nummenhet – og resultatet er at mange i Arbeiderpartiet og AUF ikke orker å uttale seg om 22. juli.

—  Jonas Gahr Støre

I sin tale i retten gjenga terroristen konspirasjonsteorien som lå til grunn for handlingene hans. Han tegnet opp et bilde av en strøm av muslimske voldtekts- og drapsmenn til Europa og Norge og sa:

«Alle disse grusomhetene er forbrytelser mot det norske folk, og det er det norske Arbeiderpartiet, inkludert AUF, som er direkte ansvarlige for dette, fordi det er disse som har invitert disse muslimene hit, og som fortsetter å invitere dem hit mot folkets vilje».

[ Filosof: Jeg mistet troen etter Utøya ]

Det har oppstått en nummenhet

Det faktuelle var tydelig: Breivik gjennomførte det største politiske attentatet i moderne norsk historie. Angrepet var rettet mot AUF og Arbeiderpartiet. 77 mennesker ble drept fordi gjerningsmannen ville ramme Arbeiderpartiet og «strupe ny rekruttering». Gjerningsmannen var alene om handlingene, men han var ikke alene om holdningene. Terrorangrepet ble bejublet av hans meningsfeller.

I de ti årene som har gått, har vi sett det samme hatet mot AUF og Arbeiderpartiet komme til syne igjen og igjen. Det dukker opp i kommentarfelt, i mail og i direkte meldinger, ofte med dårlig skjulte voldsoppfordringer, som Terje Emberland skriver i sin kronikk «Landsforræder-partiet» (VL 19.2.21)

Digitalisering og sosiale medier har også ført dette med seg: Konspirasjonsteorier sprer seg raskere, høyreekstreme kan enklere finne sammen og rekruttere, terskelen for å ytre hatefulle budskap til andre mennesker, er lavere.

Det er som om vi gradvis har vennet oss til det. Det har oppstått en slags nummenhet – og resultatet er at mange i Arbeiderpartiet og AUF ikke orker å uttale seg om 22. juli. Det blir en for stor belastning. Det kan være farlig.

Saken skiller seg ut fordi den begynte med noe så spesielt som at en statsråd spilte aktivt på konspirasjonsteorien som motiverte til angrepet 22. juli.

—  Jonas Gahr Støre

Grensene er flyttet

Det merket AUF i mars 2018 da justisminister Sylvi Listhaug la ut en Facebook-post med teksten «Arbeiderpartiet setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet», illustrert med et bilde av soldater fra Al-Shabab-militsen i Somalia.

AUF-erne var ikke bare sinte og triste, de var også redde fordi de opplevde økende hets og hat etter posten. Enkelte måtte rømme fra hjemmene sine; truslene var konkrete og skremmende.

Den politiske debatten som fulgte, var nedslående. Statsministeren holdt seg unna, og statsråd Jan Tore Sanner anklaget oss for «å trekke 22. juli-kortet». Han beklaget dette senere, og jeg tror på beklagelsen.

Men jeg mener vi må kunne minne om denne hendelsen – og om etterspillet: Sylvi Listhaug slettet posten og måtte etter sterkt press beklage og gå av. Da hun ga ut bok i 2018, ble beklagelsen trukket tilbake, og et år senere utnevnte statsminister Erna Solberg henne igjen til statsråd.

Saken skiller seg ut fordi den begynte med noe så spesielt som at en statsråd spilte aktivt på konspirasjonsteorien som motiverte til angrepet 22. juli. Den er likevel et tydelig uttrykk for at grenser er flyttet. Det samme er det at Human Rights Service, en blogg som systematisk bygger opp under fordommer og frykt, får statsstøtte.

[ Stoltenberg ville unngå tøft oppgjør med Frp etter 22. juli-terror ]

Ikke Aps ansvar alene

Vi må vi dessverre slå fast: Viktigheten av å snakke om motivene bak 22. juli-angrepet er ikke blitt mindre med tiden, men større. Høyreekstremismen vokser, grensene for hva som er greit å si, er flyttet, og vi vet høyreekstreme, dødelige angrep kan skje igjen. Og at det har skjedd igjen: I august 2019 i Bærum.

Samtidig har tiden bidratt til at vi kan snakke om 22. juli med større selvtillit, både i AUF og Arbeiderpartiet. Vår bevegelse ble rammet og såret av ugjerningene 22. juli 2011 og har trengt tid til å få tilbake både selvforståelse og trygghet. Jeg erfarer at vi nå retter ryggen og snakker om 22. juli og hva som lå bak, på en annen måte enn tidligere.

Dette kan ikke være Arbeiderpartiets ansvar alene.

—  Jonas Gahr Støre

Men dette kan ikke være Arbeiderpartiets ansvar alene. Når Utøya-overlevende Adrian Pracon helt riktig påpeker at tiden er overmoden for å spørre hvem som skal ta et oppgjør med terroristens verdier (VL 24.2.21), må svaret være at det er et felles politisk ansvar.

Politikere fra hele spekteret uttrykte i tiden etter 22. juli at «vi er alle AUF-ere», da må de også fylle dette med innhold.

Tungt ansvar på politikere

Innholdet må være varig, det er ikke er mulig å ta ett oppgjør. Kampen mot rasisme og høyreekstremisme må kjempes hele tiden. Vi må kjempe for frihet og solidaritet mellom alle mennesker, og vi må alle erkjenne at ord teller, at ord kommer fra holdninger, og at ord og holdninger kan lede til handling.

Det erfarte vi 22. juli. Det så vi igjen i august 2019 og i USA under stormingen av Capitol Hill. Det siste understreker med all mulig tydelighet hvor tungt ansvar som hviler på ledende politikere.

En del av kampen handler også om det som er den lange linjen i arbeiderbevegelsens historie, og det som er den viktigste og mest langsiktige strategien for å forebygge vold og terror:

At alle mennesker sikres arbeid, trygghet og verdige liv. At vi motvirker økende ulikhet mellom folk. At vi viser i praktisk politikk at alle mennesker er like mye verdt.

[ Anmeldelse: – 22. juli er fortsatt et uforløst tema i Norge. Denne boka bidrar til innsikt ]