Verdidebatt

«Landsforræder-partiet»

OPPGJØR: Vi må oppgi illusjonen om at nasjonen står samlet mot hatet mot Arbeiderpartiet. Selv våre hjemlige høyrepopulister driver kynisk «konspirasjonspolitikk» for å fremme sin politiske agenda.

MISTENKELIGGJØRING: Konspirasjonsteoriene mot Arbeiderpartiet lever i beste velgående, og fremmes også av enkelte politikere, skriver Terje Emberland. Han mener det er på tide vi endrer diskursen rundt 22.juli-terroren.

«Multikulturalisme, kulturmarxisme, politisk korrekthet er, som du kanskje vet, roten til den pågående islamiseringen av Europa,» skriver Anders Behring Breivik innledningsvis i sitt kompendium. Deretter presenterer han «hva som kreves av hver og en av oss i de kommende tiår».

Hva dette er, gir han selv et eksempel på ved nøye å beskrive planleggingen av massedrapene den 22. juli 2011. Det er denne delen av kompendiet Breivik har skrevet selv. Resten er klippet og limt sammen fra det han har funnet på norske og utenlandske høyreekstreme og muslimfiendtlige nettsider. Det er slike sider han hentet den ideologiske begrunnelsen for sin terrorhandling. Det var herfra han fikk utpekt målet for sin aksjon.

Etter terroren samlet nordmenn seg i sorg over ofrene, men vi ble slett ikke forenet i et oppgjør med det hatefulle tankegodset som motiverte den.

—  Terje Emberland

Hatet syder som aldri før

Mens Breiviks handlinger var eksepsjonelt ekstreme, var hans holdninger og ideer langt mer utbredte. På nettet kunne han øse av et intenst hat mot muslimer og «den korrupte samfunnseliten» som angivelig er deres håndlangere og marionetter.

Her i landet ble slike anklager i hovedsak rettet mot Arbeiderpartiet, som angivelig hadde begått «landsforræderi» ved i det skjulte å samarbeide med muslimene om å ødelegge norsk kultur og islamisere landet.

Slike konspirasjonsforestillinger om Arbeiderpartiet har det slett ikke blitt mindre av i tiåret som har gått. Tvert imot. Hatet syder som aldri før i sosiale medier og i avisenes debattråder, hvor partiets representanter blir beskyldt for å være «landssvikere» og «femtekolonnister».

Etter terroren samlet nordmenn seg i sorg over ofrene, men vi ble slett ikke forenet i et oppgjør med det hatefulle og voldsfremmende tankegodset som motiverte den.

22. juli fremstilt som naturkatastrofe

Som Hallvard Notaker dokumenterer i sin nye bok, valgte Arbeiderpartiet selv å la det ideologiske oppgjøret ligge og heller fremstille Breiviks handlinger som et angrep på hele nasjonen.

Når noen i partiet likevel forsøkte å kritisere høyrepopulistisk retorikk som spilte på slike konspirasjonsteoretiske forestillinger, ble de straks anklaget fra noen borgerlige politikere for å «dra 22. juli-kortet» og «å spille offer».

Rosetog

I 22. juli-senterets utstilling ble hendelsene avideologisert ved at det ikke ble lagt vekt på gjerningsmannens motiver.

—  Terje Emberland

I 22. juli-senterets utstilling ble hendelsene avideologisert ved at det ikke ble lagt vekt på gjerningsmannens motiver. Det som skjedde ble nærmest fremstilt som en naturkatastrofe. Det virket som om man helt hadde glemt at hendelsene den 22. juli 2011 var et målrettet terroranslag mot arbeiderbevegelsen fra en fanatisk fascist og konspirasjonsteoretiker.

I årene etter Breiviks udåd har vi fått en rekke eksempler på hvordan slike konspirasjonsteorier legitimerer vold og terror, både i USA, New Zealand og Tyskland. I 2019 rammet terroren igjen Norge, da den anti-muslimske og antisemittiske konspirasjonsteoretikeren Philip Manshaus angrep en moske i Bærum.

Ideen om landsforrædere i Ap

Av alle konspirasjonsforestillinger, er de såkalte subversjonsmytene de aller farligste. Dette er tanken om at det finnes forrædere i samfunnets midte som har alliert seg med onde og truende krefter utenfra som vil okkupere landet.

Landsforræder- og okkupasjonsretorikken er strek mobiliserende og krever umiddelbar handling. Det finnes flere eksempler på at dette har legitimert voldelig «motstandskamp» mot «okkupantene» og særlig mot de som blir stemplet som «landsforrædere». Det er ikke tilfeldig at den største nynazistgruppen i Norden kaller seg «Den nordiske motstandsbevegelsen». Heller ikke at en av Breiviks «helter» var krigshelten Max Manus.

I dag er det som oftest islam som blir identifisert som den truende makten som «quislingene» i Arbeiderpartiet tjener. Nettkommentarene blir da særlig hatefulle når de knyttes til partiets muslimske politikere som blir utpekt som særlig farlige «femtekolonnister».

Ap-hatet har lang forhistorie

Det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet har imidlertid en lang forhistorie. I mellomkrigstiden anklaget høyresiden partiet for å være lakeier for «jødebolsjevikene i Moskva» og del av en verdensomspennende jødisk sammensvergelse.

I dag kommer det ikke bare til uttrykk i islamofobe miljøer. Lignende subversjonsmytologiske forestillinger blir brukt av alt fra barnevernsmotstandere, antisemitter og vaksinemotstandere til nynazister og kristenfundamentalister der Arbeiderpartiet blir utpekt til hovedfiende og dets politikk til alle ulykkers opphav.

Arbeiderpartiet blir utpekt til hovedfiende og dets politikk til alle ulykkers opphav.

—  Terje Emberland

Ikke sjelden leder dette konspirasjonssnakket på nettsider og debattråder til spådommer om en nær forestående borgerkrig. Overraskende ofte også til dårlig skjulte voldsoppfordringer.

Hvor eksplosivt farlig myten om den forræderske indre fienden kan være, fikk vi oppleve den 6. januar i år, da den amerikanske kongressbygningen ble angrepet av høyreradikale Trump-sympatisører. Svært mange av dem tilhørte den internettbasert bevegelsen QAnon som hevder at det eksisterer et hemmelig elitenettverk innen det amerikanske statsapparatet som bedriver satanisme, pedofili, kannibalisme og sexhandel med barn.

De som stormet kongressbygningen betraktet seg derfor som «hellige krigere» i kampen mot «umenneskene» og «demonene» som hadde overtatt makten i Washington.

Politikernes tiltak er ikke nok

Hvordan bekjemper vi som samfunn slike forestillinger? Vi må oppgi illusjonen om at vi står samlet som nasjon mot det konspirasjonsteoretiske hatet. Våre hjemlige høyrepopulister driver til stadighet «konspirasjonspolitikk», hvor de kynisk bruker underforståtte hentydninger om sammensvergelser for å fremme sin politiske agenda.

Denne farlig radikaliserende retorikken må påtales og kritiseres. Og i denne sammenhengen kan vi med full rett «dra 22. juli-kortet».

Vi må oppgi illusjonen om at vi står samlet som nasjon mot det konspirasjonsteoretiske hatet.

—  Terje Emberland

Når politikerne skal iverksette tiltak mot uønskede utviklingstendenser, er det gjerne skolens undervisningsplaner – som de jo har stor innflytelse over – som utpekes som universalløsningen. Selvsagt er det viktig at de unge lærer seg å avsløre konspirasjonsteorienes lukkede, ulogiske og løgnaktige forestillingsunivers, men slike «tiltakspakker» er ikke nok.

Terje Emberland

Forskningen viser at det ikke er de enkelte konspirasjonsteorienes overbevisningskraft som leder mennesker til å tro på dem. Drivkraften er mistillit til allment aksepterte forklaringer. Sannheten er alltid «noe annet» enn det som står i avisene og som sentrale samfunnsaktører hevder. Disse bedriver nemlig bevisst hemmelighold og løgnpropaganda for å umyndiggjøre og passivisere oss.

Mistilliten må tas på alvor

Slik mistillit er ifølge forskningen et tegn på at båndene til samfunnsfellesskapet er i ferd med å brytes. Resultatet er en tiltagende følelse av avmakt, frykt og sinne.

Dette kan føre til at man leter etter alternative forklaringer. Konspirasjonsteorier kan betraktes som et forsøk på å skape en ny mening og dermed en følelse av kontroll ved å utpeker bekvemme syndebukker. I Norge har Arbeiderpartiet gang på gang blitt tildelt denne rollen.

Det handler derfor ikke bare om å advare mot den samfunnstrusselen konspirasjonsteoriene utgjør

—  Terje Emberland

Skal vi som samfunn bekjempe konspirasjonstenkning, må avmaktsfølelsen som skaper denne mistilliten tas på alvor. Det handler derfor ikke bare om å advare mot den samfunnstrusselen konspirasjonsteoriene utgjør eller undervise om deres logiske uholdbarhet. Dypest sett dreier det seg om å bekjempe tendensen til demokratiske underskudd, til en økende avstand mellom de politiske styringselitene og det sivile samfunn.

Vi må altså skape politiske, økonomiske og sosiale forhold som gir samfunnsborgerne større makt og innflytelse over egne liv. Bare dette kan skape tilhørighet og tillit.

I så måte var statsminister Jens Stoltenbergs ønske om «mer demokrati» etter tragedien den 22. juli 2011 ord i rette tid.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt