Følg Rødts eksempel

«Grunnlaget for all frihet må være rådighet over egen kropp og hva som er i den» sa Katti Anker Møller for omtrent hundre siden. Ordene til den norske kvinnesakspioneren er like aktuelle i dag. Kvinners kamp for rådighet over egen kropp er enda ikke er over.

Selvbestemt abort har vært kvinnebevegelsens viktigste krav både i Norge og resten av verden, og figurert på utallige 8. mars-paroler gjennom tidene. Det er ikke uten grunn. Kvinners mulighet til å kontrollere sine egne reproduktive evner er grunnleggende i et moderne, likestilt samfunn.

Ingen andre enn kvinnen selv skal ha myndighet til å ta denne beslutninga; ikke kirka, ikke staten, ikke Erna, og ikke abortnemnda.

Abortnemndene er ikke der for å veilede kvinner eller gi oss råd. Da hadde det ikke vært en nemnd

—  Kristiansen og Sundvor Solvin

Nemnd med patriarkalske røtter

Abortloven fra 1978 var en viktig seier for kvinnebevegelsen, av både praktiske og moralske grunner. Praktisk på grunn av den helt konkrete nødvendigheten av at kvinner får bestemme dette selv. Moralsk fordi det signaliserer det kvinnebevegelsen alltid har kjempa for: At kvinner skal bli sett og hørt som moralske mennesker som er i stand til å ta gode, gjennomtenkte valg for seg selv, sin egen kropp og sitt eget liv.

Men i dag har kvinners selvbestemmelse en grense på 12 uker. Etter uke 12 og frem til uke 22 må en kvinne som ønsker abort møte for en nemnd. På bordet til abortnemnda ligger hennes liv, kropp og fremtid.

Kvinnefronten mener at kvinners rett til selvbestemmelse ikke har noen utløpsdato. Abortnemnda er en praksis med lange patriarkalske røtter og representerer et statlig overformynderi over kvinner.

Hva får noen til å tro at totalt fremmede mennesker i en abortnemnd som møter en kvinne én eneste gang, har noe mer moralsk kompetanse til å ta det valget, enn kvinnen selv?

[ Rettsmedisiner: Abortnemnden er nødvendig ]

Kontrollorgan som forvalter kvinnekroppen

Dersom nemnda tillater abort etter uke 12, skal dette blant annet begrunnes i «kvinnens sosiale forhold». Dette resulterer i at kvinner må stakkarsliggjøre seg og brette ut livet sitt i en situasjon som allerede er vanskelig. Det er å fornedre henne, istedenfor å støtte henne.

Som Johanne Sundby, som er gynekolog, professor i samfunnsmedisin og nemndmedlem, sa til Dagsavisen: «Jeg har ikke vært borti ett eneste tilfelle der jeg følte at jeg kunne si mer om kvinnens situasjon enn kvinnen selv».

Abortnemndene er ikke der for å veilede kvinner eller gi oss råd. Da hadde det ikke vært en nemnd. Beslutningsmyndigheten flyttes fra kvinnen til nemnda, og gjør nemnda til et kontrollorgan som forvalter kvinnekroppen med loven i hånd.

Å snakke om «sortering» får kvinners valg om å ta abort til å fremstå som umoralsk og kynisk.

—  Kristiansen og Sundvor Solvin

Begreper som stigmatiserer kvinner

Det eksisterer en lang tradisjon for å kontrollere, begrense og skambelegge kvinners seksualitet. Denne tradisjonen kommer til syne i språket. De som ønsker å forby eller begrense abort i Norge, har konstruert begreper som media og enkelte politikere bruker ukritisk.

Betegnelser som «sorteringssamfunn» og «tvillingabort» brukes flittig i den offentlige debatten. Disse begrepene har som mål å bidra til å stigmatisere kvinner som tar abort og ramme inn abort som noe umoralsk og som skal forties.

Nyordet sorteringssamfunnet brukes særlig i forbindelse med senaborter, der kvinnen har fått vite at det er noe galt med fosteret. Å redusere disse avgjørelsene til sortering eller diskriminering er ikke bare misvisende, det er en hån mot de kvinnene og familiene det gjelder.

Denne retorikken reduserer valget deres til noe kaldt og teknisk, og usynliggjør alle avveiningene som ligger bak en sånn avgjørelse. Å snakke om «sortering» får kvinners valg om å ta abort til å fremstå som umoralsk og kynisk. Kvinnefronten vil igjen understreke at kvinner er moralske vesener som har rett til å ta slike valg selv.

[ Kritikerrost abort-film «bombes» på internett ]

Det er ikke en filosofisk diskusjon

Abort blir ofte gjenstand for en teoretisk og filosofisk debatt hvor etikk og moral skal vurderes og ekstreme scenarioer trekkes frem. Hvordan vi som samfunn skal lovregulere aborter er ikke en teoretisk øvelse.

Hver tredje kvinne i Norge vil ta en eller flere aborter i løpet av livet. I 2019 var 83,1 prosent av alle selvbestemte aborter utført før uke 9 og totalt 95,6 prosent av alle aborter utført før uke 12 (FHI).

Det er ingen grunn til å tro at å fjerne nemndene vil gi flere senaborter. I Island og i Sverige er grensen for selvbestemt abort mange uker høyere, likevel ser vi at statistikken er nesten den samme. I Canada, som ikke har en lovfestet abortgrense, skjer det ikke flere senaborter enn i Norge.

Det eneste en nemnd fungerer som, er en portvokter. Et ekstra hinder, for de mest sårbare kvinnene

—  Kristiansen og Sundvor Solvin

Det eneste en nemnd fungerer som, er en portvokter. Et ekstra hinder, for de mest sårbare kvinnene som oppdager sent at de er gravide eller de som får den vonde beskjeden om at noe er alvorlig galt med fosteret.

For de av oss som velger å ta abort, er det snakk om levde liv. Det handler om kontroll over egen helse, økonomi, familieplanlegging og fremtid. Det er ikke en filosofisk diskusjon.

Følg Rødt sitt eksempel

Kvinnefronten mener at ingen kvinner skal stå med lua i hånda og tigge for sine grunnleggende rettigheter. I abortnemnder må kvinner stakkarsliggjøre og blottstille seg for å overbevise totalt fremmede om at de er hele mennesker som kan ta riktige avgjørelser for sine egne liv. Det er rett og slett umoralsk.

Derfor er vi i Kvinnefronten glade for å se at kvinnebevegelsens mangeårige krav endelig får gehør blant de politiske partiene. Det er godt å se at Rødt nylig vedtok å fjerne nemndene og øke grensen for selvbestemt abort til uke 22, og at det foregår lignende diskusjoner i Arbeiderpartiet og SV.

Vi oppfordrer de andre partiene til å følge Rødt sitt eksempel og vise at de tar kvinners rett til selvbestemmelse på alvor. Tiden er overmoden for å gi kvinner tilgang på faktisk selvbestemt abort.

[ Overlege: «Hva om nemnda virker mot sin hensikt?» ]