Hva virkelighetskrimmen kan lære oss

Bare én ting fascinerer mer enn en god kriminalhistorie, og det er en god kriminalhistorie som fremstår som sann. Virkelighetskrim – på engelsk true crime – er historiefortelling på sitt mest opprinnelige, som har interessert oss mennesker til alle tider.

Slik det fortsatt gjør. Vi har en medfødt, sterk rettferdighetssans. Vårt ønske om at den skyldige skal få sin straff, overgås bare av ønsket om at den uskyldige skal gå fri.

Virkelighetskrim krever mye av sitt publikum, nemlig evnen til å gjennomskue våre følelser og tenke selvstendig og kritisk.

—  Merete Smith

Fiksjon eller fakta?

All historiefortelling har evne til å manipulere oss. Vårt sterkeste forsvarsverk mot manipulerende historier, er nettopp at vi vet at det er historier. Det er fiksjon.

Produksjoner som kaller seg dokumentariske, som virkelighetskrim, prøver å komme bak dette forsvarsverket – og fremstå som sanne. Slik følelsene våre blir sterkere når historien oppleves som virkelig, blir forsvaret vårt svakere av samme grunn. Historien er jo sann.

Virkelighetskrim krever mye av sitt publikum, nemlig evnen til å gjennomskue våre følelser og tenke selvstendig og kritisk. Forsøker historiefortelleren å manipulere meg? Vrir og vender serien på faktum, eller inneholder den verdfull informasjon og nye opplysninger som tyder på at et justismord kan ha skjedd?

På sitt dårligste, minner virkelighetskrim mest om fri diktning, innpakket i en dokumentarisk ramme for å gi historien litt ekstra nerve og spenning.

På sitt beste inneholder sjangeren undersøkende journalistikk av ypperste merke, der nye vitner og bevis med stor betydning for saken bringes frem for leseren, seeren eller lytteren. Ja, på sitt beste kan virkelighetskrim påvirke etterforskningsmetoder og avhørsmetoder, endre historiens dom over rettsvesenets aktører – og få mennesker frikjent.

[ Elise Kruse: «Er det riktig at vi alle skal være tilskuere til jakten på sannheten om Baneheia-drapene?» ]

Tore Sandbergs arbeid

«Fallet Kevin» er en svensk virkelighetskrim om to brødre som ble anklaget for å ha drept en fireåring i 1998, mens de selv var fem og syv år gamle. Serien førte til at de to brødrene ble renvasket for mistanke etter at de i 20 år har vært utpekt som de ansvarlige. Uten tv-serien ville neppe saken blitt vurdert på nytt.

Jeg har også lyst til å løfte frem et norsk navn, som har gjort en forskjell – selv om jeg er usikker på om han vil kjenne seg igjen i en slik sjangerbeskrivelse. Jeg tenker selvsagt på journalist og privatetterforsker Tore Sandberg. Han skrev i 1992 boken «Øksedrapene i Lille Helvete» og mange mener at hans arbeid var sterkt medvirkende til at drapssaken mot Per Liland ble gjenåpnet. Sandberg spilte også en viktig rolle i frifinnelsen av Fritz Moen etter at han hadde sonet over 18 år i fengsel.

Sjangeren kan gjøre oss mer reflekterte og motstandsdyktige overfor medienes eller politiets fremstilling av en kriminalsak.

—  Merete Smith

God journalistikk er bidrag til rettsikkerheten

Men selv når virkelighetskrim ikke medfører at justismord blir avslørt, har den noe å lære oss, og ikke da bare om den enkelte sak – men om rettssystemet vårt og betydningen av rettssikkerhet. Sjangeren kan gjøre oss mer reflekterte og motstandsdyktige overfor medienes eller politiets fremstilling av en kriminalsak.

Og kanskje like viktig; den kan få oss til å gå i oss selv. Var det rasisme som gjorde at disse menneskene ble arrestert og dømt den gangen? Var medier og samfunn så blendet av hevn- og rettferdighetstrang at det påvirket dømmekraften vår, og kan dette skje på nytt en annen gang? Brukte politiet virkelig slike metoder, og hvor sikre er vi på at dette ikke skjer igjen?

Gjennom god journalistikk vil de beste seriene kunne øke forståelsen for en rekke forhold rundt etterforskning og pådømmelse av kriminelle handlinger. De vil kunne gi innsikt i kravene til bevis, bevisvurdering og skyld i en straffesak, mer forståelse for hvorfor kontradiksjon er så grunnleggende, vise hvordan en forsvarer jobber, med mer.

De to Netflix-seriene «Making a Murderer» og «When They See Us» er eksempler på god virkelighetskrim som setter dårlige etterforskningsmetoder og rettssystemets svakheter under lupen. Det norske teaterstykket «0+0=4» er kritisk til politiets etterforskning og bevisvurdering. Jeg tror faktisk slike serier kan være egnet til å styrke sivilsamfunnets oppmerksomhet på viktigheten av rettssikkerhet.

[ Skriver «true crime»-roman om Knutby-drapet ]

Betydningen av gode avhørsteknikker

De juridiske dilemmaene er ikke alltid de vanskeligste å finne ut av i en straffesak. Det som kan være langt mer krevende, av og til kanskje umulig, er å finne ut hva som egentlig skjedde.

Ord står mot ord, indisier og vitneutsagn er fulle av motsetninger, de tekniske ekspertene er uklare eller uenige – og man aner ikke hva som er sannheten i saken.

Jeg har liten tro på at virkelighetskrimen om Baneheia har hatt direkte innvirkning på Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse.

—  Merete Smith

Selv en tilståelse kan man ikke alltid stole på. Serien om Birgitte Tengs-saken fikk mye oppmerksomhet, ikke minst på grunn av de uholdbare avhørsteknikkene. Har du sett serien eller hørt podcasten, tror jeg sjansen er stor for at du forstår betydningen av gode avhørsteknikker.

De dårlige avhørsteknikkene belønner den mistenkte for å si det politiet tror har skjedd, og sanksjonerer utsagn som går i motsatt retning. Dette kan få de fleste til å tilstå det meste. I «Fallet Kevin» ble det gjennom å vise opptakene fra de faktiske avhørene, avslørt hvordan de små barna nærmest ble presset til å tilstå og hvordan hendelsesforløpet ble lagt i munnen på dem.

Har neppe påvirket Gjenopptakelseskommisjonen

Baneheia-saken er en av de mest grufulle kriminalsaker i nyere norsk historie. Når Viggo Kristiansen nå har fått gjennomslag i gjenopptakelseskommisjonen, betyr dette bare at straffesaken mot ham blir behandlet på nytt – i dette tilfellet i Borgarting lagmannsrett. En gjenåpning betyr altså ikke at resultatet nødvendigvis blir en frifinnelse, men det kan skje.

At dette kan skje, og at saken i det hele tatt kommer opp på nytt, er selvsagt en enorm belastning for de pårørende. Alle virkelighetskrim-seriene om saken har sikkert også vært det – de har løftet fram igjen saken som de pårørende forsøker å legge bak seg. Og de har forsøkt å skape uvisshet om noe de behøver å føle visshet rundt.

Jeg har liten tro på at virkelighetskrimen om Baneheia har hatt direkte innvirkning på Gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse. Kommisjonens bygger på et svært grundig arbeid av et enormt materiale. Kommisjonens rapport er også omfattende.

En indirekte påvirkning kan seriene likevel ha hatt, men da mer på mediene og samfunnet som sådan, enn på kommisjonen. Dette i form av å gjøre et viktig spørsmål tydeligere: Var vi, journalister og andre borgere, så blindet av sinne, sorg og rettferdighetstrang at det kan ha påvirket dømmekraften vår?

[ Vårt Land mener: Belastende gjenopptakelse ]

Forskjell på jus og underholdning

«Gjennom Andersens beskrivelse av sin kamerat har vi stiftet bekjentskap med ondskapens inkarnasjon», skrev Fædrelandsvennen noen timer før dommen skulle falle i Kristiansand tinghus. Denne type utsagn har vi sett i mediedekningen av grufulle kriminalsaker tidligere, og vi vil sikkert se det igjen.

Gjenopptakelsesinstituttet er en viktig rettssikkerhetsventil. Virkelighetskrim kan ha en lignende funksjon. Så vel samfunnet, men særlig skaperne av dramatiserte fortellinger basert på virkelige kriminalsaker, må samtidig ha en bevissthet om en viktig forskjell: Gjenopptagelser er en del av rettsstaten, og er omsluttet av de prinsipper og hensyn som rettstaten består av.

Virkelighetskrim befinner seg et litt udefinert sted mellom journalistikk og underholdning, og bærer gjerne ikke med seg rettsstatens begrensninger.

I Baneheia-saken er jeg sikker på at det har vært en stor påkjenning for de pårørende at deres vondeste opplevelser bringes frem i offentligheten på nytt, og at det skapes usikkerhet om riktigheten av den dommen som har hjulpet dem videre.

Før Gjenopptakelseskommisjonen kan beslutte at en straffesak skal behandles på nytt, er det blant annet derfor klart definerte krav i straffeprosessloven som må innfris. Kort fortalt må det enten være avdekket grove feil ved saksbehandlingen forut for dommen, som for eksempel at dommeren var inhabil, eller det må ha kommet frem nye bevis som klart kan lede til et annet resultat.

Min appell til skapere av virkelighetskrim fremover, er derfor: vær bevisst det ansvaret dere har.

—  Merete Smith

Når er virkelighetskrim verdt det?

Min appell til skapere av virkelighetskrim fremover, er derfor: vær bevisst det ansvaret dere har. Vær opptatt av sakens faktum og dens skjebner.

Let etter nye vitner og fakta som kan svekke bevisene mot den dømte, men benytt aldri dramatiske virkemidler til å skape oppkonstruert tvil eller følelser og overbevisninger det strengt tatt ikke er grunnlag for.

I det hele tatt; tenk mest mulig som om dere er en del av rettsstaten. Eller i hvert fall som en del av den gode journalistikken, og ikke som en del av underholdningsindustrien. Ser man at man er på sporet av noe viktig, kan produksjonen bli god. Først da er det verdt det.

[ «Tiltalen mot IS-kvinnen bør opprøre de fleste. Hvordan kan det å føde barn være terror?» ]