Verdidebatt

22. juli-senteret: «Vi fremstiller ikke 22. juli som en naturkatastrofe»

UTSTILLING: Terroristens verdensbilde kan ikke lukes ut av historien. Det gjør vi heller ikke i 22. juli-senteret.

PÅGÅENDE SAMTALE: «Læringssenteret og utstillingen har utviklet seg i takt med elevenes bidrag og med erfaringene vi har gjort på veien», skriver kronikkforfatterne. Her fra utstillingen i 2015, der vrakrester fra terroristens bombebil er utstilt.

«Ifølge terroristen hadde Arbeiderpartiet sveket landet gjennom sin innvandrings- og likestillingspolitikk. Hans kompendium, for mange kjent som et manifest, gjengir utbredte konspiratoriske fiendebilder om blant annet muslimer, kvinner, etablerte medier, politikere og andre offentlige personer som plasseres på den politiske venstresiden. Terroristen mente at det pågår en form for borgerkrig og at dette rettferdiggjorde drapene».

– Fra 22. juli-senterets utstilling «Samtalen om 22. juli.»

Ordet «oppgjør» opptrer hyppig. Hva mener vi med det?

—  Gudim Burheim og Talsnes

Tid for å gjøre opp status

I sommer er det 10 år siden 77 mennesker ble drept i terrorangrepet i Regjeringskvartalet og på Utøya. Det er en krevende milepæl for de berørte. Mange mener også det er tid for å gjøre opp status for det store kollektivet; hva snakker vi om når vi snakker om 22. juli?

Tidlig i markeringsåret strømmer det allerede på med debattinnlegg om hvordan vi som samfunn har bearbeidet og forholdt oss til terroren i årene som har gått.

Ordet «oppgjør» opptrer hyppig. Hva mener vi med det? Det påpekes at det ikke er opplagt hva vi sto samlet om i de siste julidagene i 2011 – i hvert fall ikke når vi leser kommentarfelt eller følger med i det politiske ordskiftet.

Flere etterlyser et sterkere fokus på ideologien og konspirasjonsteoriene som motiverte terroristen, forestillinger som florerer i sosiale medier og siver inn i hverdagssamtalen og politisk debatt. Andre igjen mener det bør trekkes tydeligere linjer mellom terroren i 2011, drapet på Benjamin Hermansen i 2001 og drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og angrepet på Al-Noor-moskeen i 2019.

Flere oppfordrer til at politikere tar ansvar for ikke å alminneliggjøre en ordbruk forskere stadig minner om at har sin opprinnelse i ekstreme fora.

debatt

Fremstilles ikke som naturkatastrofe hos oss

Terje Emberland skriver godt om dette i Vårt Land 19.02, hvor han, slik vi også senest har sett hos Hallvard Notaker, stiller et helt sentralt spørsmål: Hvorfor fikk ikke det konspirasjonsteoretiske hatet mot Arbeiderpartiet den oppmerksomheten det burde fått etter 22. juli?

For et minne- og læringssenter om 22. juli-terroren er spørsmålet selvfølgelig sentralt. Men Emberland skriver også at: «I 22. juli-senterets utstilling ble hendelsene avideologisert ved at det ikke ble lagt vekt på gjerningsmannens motiver. Det som skjedde ble nærmest fremstilt som en naturkatastrofe.»

Det fremgår ikke av kronikken hvilken utstilling det siktes til og vi benytter gjerne anledningen til å presisere: 22. juli-senteret fremstiller ikke 22. juli som en naturkatastrofe. Breiviks hat mot Arbeiderpartiet, hans antifeminisme, antimuslimske og fascistiske tankegang er og har vært en sentral del av vår formidling siden åpningen 2015.

22. juli-senteret

Som et minne- og læringssenter, hvis mandat er å formidle historien til fremtidige generasjoner, er det å belyse hatet, slik Emberland etterlyser, selvfølgelig en avgjørende oppgave. Slik sitatet i starten av kronikken indikerer, har tankegodset også en sentral plass i vår nye utstilling, «Samtalen om 22. juli», som åpnet i 2020.

Emberlands forskning siteres også i utstillingen, og flere av hans kollegaer ved HL-senteret har vært rådgivere i utstillingsarbeidet. Et av våre undervisningstilbud er videre et samarbeid med HL-senterets undervisningsavdeling og handler nettopp om å sammenlikne nazistisk propaganda fra 2. verdenskrig med konspirasjonsteorier og «memes» i dagens internettkultur.

Få år utgjør stor forskjell

Samtidig kan det være verdt å minne om forskjellene mellom 2015 og i dag. Da vår første utstilling åpnet i Høyblokka, var 22. juli fortsatt veldig nær fortid. Senterets etablering i Regjeringskvartalet var vanskelig for mange, og det var atskillige hensyn å ta for datidens utstillingsgruppe.

Flere fremhevet også den gang at utstillingen, som ofte ble omtalt som verdig og nøktern, hadde lite fokus på Breivik og hans tankegods. Mottakelsen viste likevel at mange så verdien av en historisk utstilling på åstedet: Rundt spor kunne man bygge kunnskap for nye generasjoner.

Samtidig kan det være verdt å minne om forskjellene mellom 2015 og i dag. Da vår første utstilling åpnet i Høyblokka, var 22. juli fortsatt veldig nær fortid.

—  Gudim Burheim og Talsnes

Rundt denne første utstillingen bygget vi et læringssenter på en minnestedspedagogikk som anså den korte tiden mellom angrepet og lære- og minneprosessen som en pedagogisk mulighet: Historiegjøringen av terrorangrepene foregår her og nå, noe som gir en unik inngang til å synliggjøre historie som en dynamisk prosess og elevene som historiske individer.

Vi kunne inkludere elevene i refleksjon og meningsbrytning, i tråd med teorier om hvordan demokratisk medborgerskap styrkes, slik de nye læreplanene vektlegger sterkere enn noensinne.

Læringssenteret og utstillingen har utviklet seg i takt med elevenes bidrag, med erfaringene vi har gjort på veien, med samfunnsdebatten og med forskyvninger i den kollektive bevisstheten om 22. juli.

Utstillingen «Samtalen om 22. juli»

For slik Emberland påpeker, finnes det ulike fellesskap knyttet til terroren ut over det vi forbinder med nasjonens samlede respons i den umiddelbare ettertiden. Disse må vi som minne- og læringssenter ta innover oss.

Selv om det finnes ubestridelige fakta vi må hegne om i møte med falske nyheter og konspirasjonsteorier, har det å mangfoldiggjøre diskursen rundt 22. juli vært blant våre fremste mål i utarbeidelsen av utstillingen.

Samtalen om 22. juli kan trøste og forene, splitte og utfordre. Den skal føres videre av mennesker både med og uten egne minner fra 22. juli.

—  Gudim Burheim og Talsnes

Under overskriftene «Kjærligheten», «Demokratiet», «Høyreekstremismen», «Terroristen», «Beredskapen», «Ungdomsengasjementet», «Historier om de vi mistet» og «Å leve videre» presenterer vi perspektiver som på hver sin måte og til sammen viser at historien om 22. juli er like lite statisk og hugget i stein som all annen historie.

Slik synliggjør vi bevegelsen i minnet og i historiegjøringen her og nå – også som noe vi alle har makt til å påvirke. For et læringssenter med elever som hovedmålgruppe, er dette avgjørende: Å ruste generasjoner uten egne minner til å forstå referansene til 22. juli som omgir dem, og ikke minst å invitere dem inn i aktiv meningsbrytning om hva arven etter 22. juli skal være.

Spørsmålene er representert

Samtalen om 22. juli kan trøste og forene, splitte og utfordre. Den skal føres videre av mennesker både med og uten egne minner fra 22. juli. Vi ønsker å bidra til en kunnskapsbasert, åpen og inkluderende samtale om 22. juli, og ser frem til at vi igjen kan åpne dørene.

Da ønsker vi Emberland og alle andre velkommen til utstillingen «Samtalen om 22. juli» i Teatergata 10. Her ligger ikke svarene på hva «oppgjøret» skal være, men forhåpentligvis er både kunnskapen og diskursene han etterlyser representert.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt