«Guds utvalgte folk»: En antijødisk klisjé

Skandalen som oppstod som følge av Shaun Mathesons ytringer på NRK P13 2. februar i år har aktualisert flere spørsmål som er sentrale i forskningen på og debatten om antisemittismen i vår egen samtid. Hvor går grensene mellom legitim kritikk av staten Israel og antisemittiske utsagn? Og når glir legitim kritikk over i stereotype fremstillinger om jødene og jødedommen?

Matheson-saken

I tilfellet Shaun Matheson hersker det liten tvil om at grensene for legitim kritikk ble overtrådt. Under debatten som har etterfulgt saken, har da også få rykket ut til programlederens forsvar. NRK selv var raske med å trekke innslaget, og har selv innrømmet at utsagnene krysset linjen for det akseptable.

Etter et møte i Kringkastingsrådet 11. februar uttalte underholdningsdirektør Charlo Halvorsen for eksempel til VG at «Deler av innslaget på tirsdag var dessverre innenfor definisjonen av antisemittisk (sic.). Dette beklager vi sterkt.»

Det skapes en assosiasjonsrekke der jøder skildres som hensynsløse, blodtørstige og barbariske.

—  Braut Simonsen og Kopperud

Passasjen der Mathesons antiisraelske tirade mest åpenbart glir over i antijødisk stereotypisering er utsagnet om «Guds utvalgte folk». «Og skulle en hjemmesnekret rakett lande et eller annet sted hos Guds utvalgte folk», hevdet han i innslaget, «så gjennomføres det grusomme hevnaksjoner hvor tusenvis av mennesker blir drept, gjerne barn.»

Jøder skildres som blodtørstige

Selv om det ikke sies direkte, antyder formuleringen «Guds utvalgte folk» at det er snakk om jøder som gruppe – ikke israelske styresmakter.

En liknende argumentasjon har vært ført regelmessig i antisemittisk propaganda, både i fortiden og i samtiden. En tilbakevendende påstand her er at jødene (som kollektiv) oppfatter det som at Gud har gitt dem et annet sett med regler enn alle andre mennesker, og at de derfor kan ture frem etter eget for godt befinnenede.

Ved å bruke begrepet «Guds utvalgte folk» slipper man å si eksplisitt at man mener at jødene betrakter seg selv som bedre enn alle andre, samtidig som man antyder at det nettopp er det som er tilfellet. Sammen med utsagn om «grusomme hevnaksjoner hvor tusenvis av mennesker blir drept, gjerne barn», skaper dette en assosiasjonsrekke der jøder skildres som hensynsløse, blodtørstige og barbariske.

[ Dana Wanounou: «Som barn lærte jeg at slett ikke var kult å være verken jøde eller israelsk. Det var flaut» ]

Tilfellet Gaarder

Sett i et historisk perspektiv, har Mathesons-saken klare berøringspunkter med en annen offentlig debatt, der også grensene for legitim Israelkritikk ble overtrådt.

I 2006 oppstod det et ordskifte omkring forfatter Jostein Gaarders kronikk «Guds utvalgte folk (Aftenposten 4. august 2006); en kronikk som Gaarder senere beklaget. Bakgrunnen for Gaarders tekst var den samtidige krigen mellom Israel og Hizbollah.

Gaarders tekst skapte en temperamentsfull debatt i offentligheten.

—  Braut Simonsen og Kopperud

Kronikken var formet som en domsprofeti fra Det gamle testamentet, og fremstilte de israelske makthavernes politikk som et utslag av «gammeltestamentlig» grusomhet og barbari. Gaarder hevdet blant annet at den israelske statens militære virksomhet i moderne tid sprang ut av gamle religiøse forestillinger om at jødene var utvalgte og høyerestående:

«Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten.»

[ NRK må lære av Matheson-fadesen ]

Flytter grensene for diskursen

Gaarders tekst utløste en omfattende debatt i offentligheten. Flere av debattantene hevdet at anklagen om antisemittisme bidro til å brennmerke legitim kritikk av den israelske statens politikk og militære fremgangsmåter.

Sett i ettertid, fremstår dette som upresist. Reaksjonene mot Gaarder dreide seg ikke i og for seg om at han rettet kritikk mot den israelske statens politikk. Det var det mange som gjorde under Libanonkrigen, uten at det dermed resulterte i offentlig furore. Problemet var at Gaarder tok i bruk antijødiske klisjeer med opphav i kristen antisemittisk tradisjon.

Han trakk opp et skarpt skille mellom det han beskrev som en krigersk og hensynsløs jødisk religion og den humanistiske og nestekjærlige kristendommen.

—  Braut Simonsen og Kopperud

Han trakk opp et skarpt skille mellom det han beskrev som en krigersk og hensynsløs jødisk religion («øye for øye, tann for tann») og den humanistiske og nestekjærlige kristendommen. På denne måten bidro kronikken, med daværende forskningsdirektør ved HL-senteret Odd-Bjørn Fures ord, nettopp «til å flytte grenser – til å bygge ned hemninger i beskrivelser av jødedom og Israel».

Behovet for tydelighet

Under Gaarder-debatten var offentligheten splittet. Diskusjonen dreide seg ikke om antisemittiske oppfatninger i og for seg var legitime eller ikke, men om hva som var antisemittisme og hva som ikke var det.

I Matheson-affæren har det derimot hersket en sterk enighet om at grensene ble overskredet. Dette kan tyde på at det har foregått en bevisstgjøring om antisemittisk stereotypisering, som bør anses som positiv.

Skal man kjempe palestinernes sak bør man gjøre det med blanke våpen og ikke søle det til med antisemittisk tankegods.

—  Braut Simonsen og Kopperud

Man kan gjerne rette en hard kritikk mot de israelske styresmaktene. Men spiller man bevisst på gamle stereotypier som ikke først og fremst rammer staten Israel – men rammer jøder som bor både innenfor og utenfor Israels grenser, har man trådt over en avgjørende grense.

Skal man kjempe palestinernes sak bør man gjøre det med blanke våpen og ikke søle det til med antisemittisk tankegods. Det vil alle tjene på – både israelere (hvorav ikke alle er jøder), jøder og palestinere - og også samfunnsdebatten.

[ Den groteske historien om «jødesvinet» ]