Verdidebatt

Samtalepartnere må ha en sendeorganisasjon

PASIENTMØTER: Dersom samtalepartnere ved sykehus kun representerer seg selv, blir konsekvensen at vi får selvbestaltede vismenn som kan si og mene hva det skal være, uten at noen kan overprøve det.

Er det urimelig av Oslo universitetssykehus (OUS) å kreve at en ansatt samtalepartner må tilhøre en sendeorganisasjon? Dette spørsmålet er blitt stilt i noen avisartikler, og på lederplass i Vårt Land 23. januar, i forbindelse med en stillingsannonse der OUS søker en muslimsk samtalepartner.

Her kreves det at søkeren er tilknyttet en sendeorganisasjon, det vil si et organisert trossamfunn, noe som utelukker muslimer uten slik tilknytning fra å søke. Dette finner enkelte både urimelig og unødvendig.

Sendeorganisasjonen er en ressurs

Som frivillig, ikke-ansatt samtalepartner ved OUS deler jeg ikke denne innvendingen. Selv er jeg humanist og har Human-Etisk Forbund som sendeorganisasjon, og i de snart ti årene jeg har vært med i gruppen av frivillige samtalepartnere fra en rekke tros- og livssynssamfunn, har jeg hatt god nytte av det.

En sendeorganisasjon skal nemlig ikke bare godkjenne, kvalitetssikre og kontrollere den enkelte samtalepartner, men også være til hjelp og støtte når dette trengs. En sendeorganisasjon er først og fremst en ressurs for samtalepartneren, og gir en tilhørighet som er av stor betydning.

For en arbeidsgiver som OUS blir dette uholdbart, særlig hvis det fremsettes klager på det som en samtalepartner skal ha sagt eller gjort

—  Morten Fastvold

Uten noen sendeorganisasjon i ryggen vil man som samtalepartner, enten man er tilknyttet sykehuset på frivillig basis eller er ansatt, kun representere seg selv. På sett og vis gjør man da også det i møtet med den enkelte pasient eller pårørende, ettersom det er mange måter å være humanist på – slik det også er mange måter å være kristen eller muslim eller buddhist og så videre på.

Det er det personlige møtet mellom pasient og samtalepartner som står sentralt i samtalepartner-tjenesten, der også den enkelte samtalepartnerens personlighet og dyktighet til å ha en god dialog spiller inn. I tråd med dette fokuserer vi i OUS’ samtalepartnergruppe på dialogferdigheter som et faglig felt vi alle trenger å bli gode på, til tross for våre til dels svært ulike tros- og livssyn.

Uholdbart med selvbestaltede vismenn

Men som vi også er meget klar over, spiller samtalepartnerens livssynsmessige forankring uvilkårlig inn i en samtale av åndelig-eksistensiell art. Dermed blir det viktig for den enkelte samtalepartner å drøfte og reflektere over sitt eget livssyn i lys av de utfordringer man får i møtene med pasienter og pårørende. Og det kan best skje i tros- eller livssynssamfunnet som er samtalepartnerens sendeorganisasjon. Mens noe slikt ikke kan være en oppgave for en offentlig institusjon som OUS. OUS’ oppgave begrenser seg til å tilby en likeverdig helsetjeneste for alle hovedstadens borgere.

Samtalepartneren OUS skal ansette, vil komme fra ett av de mange muslimske trossamfunn som finnes i Norge, og det vil neppe være ukontroversielt blant norske muslimer.

—  Morten Fastvold

En samtalepartner som opptrer helt på egenhånd, har ikke denne muligheten. Vel kan vedkommende ha venner og kjente som han eller hun drøfter sine livssynsspesifikke anliggender med, men dette er langt fra sikkert. Spørsmålet blir da – særlig for sykehuset og dem samtalepartneren skal betjene – hvem han eller hun representerer ut over seg selv.

Det kan vedkommende neppe gi noe håndfast svar på, og vil dermed fremstå som en selvbestaltet vismann eller viskvinne som forbeholder seg retten til å si og mene hva det skal være, uten at noen kan overprøve det. For en arbeidsgiver som OUS blir dette uholdbart, særlig hvis det fremsettes klager på det som en samtalepartner skal ha sagt eller gjort, noe en arbeidsgiver må ta høyde for.

Muslimsk samtalepartner kan bli kontroversielt

I et land som Norge, der den luthersk-evangeliske lære inntil nylig var statens religion, har det vært ganske entydig hva det vil si å være en «kristen samtalepartner». Det har enkelt og greit vært en sykehusprest med Den norske kirke som sendeorganisasjon.

I skarp kontrast til dette er det langt fra entydig hva det vil si å være en «muslimsk samtalepartner». Samtalepartneren OUS nå skal ansette, vil komme fra ett av de mange muslimske trossamfunn som finnes i Norge, og det vil neppe være ukontroversielt blant norske muslimer. Vi kan jo bare spekulere over hva nordmenn flest ville ha sagt hvis den kristne samtalepartneren man ble tilbudt i et sykehus, var katolsk eller russisk-ortodoks, eller fra en lavkirkelig, karismatisk menighet.

Vi får bare håpe at norske muslimer får til en god dialog seg imellom, på tvers av ulike trossamfunn og opprinnelsesland

—  Morten Fastvold

En tilsvarende problemstilling vil den muslimske samtalepartneren OUS nå ansetter stilles overfor. Og da blir det interessant å se hvor mye eller lite dette begrenser hans eller hennes nedslagsfelt. Vi får bare håpe at norske muslimer får til en god dialog seg imellom, på tvers av ulike trossamfunn og opprinnelsesland, om hvordan en fast ansatt muslimsk samtalepartner ved OUS skal kunne favne bredest mulig.

Samt hvordan denne samtalepartneren skal forholde seg til muslimer som ikke tilhører noen bestemt menighet, og til «skeive» muslimer og liberalt innstilte muslimer som avviker fra tradisjonelt godtatte holdninger.

Et likeverdig tilbud vil ta tid

Noe som kan gjøre situasjonen enklere for den ansatte muslimske samtalepartneren, er å etablere et godt samarbeid med gruppen av frivillige samtalepartnere. Her finnes muslimer fra ulike menigheter som kan tilkalles ved behov – det vil si ut fra den aktuelle pasientens eller pårørendes behov, som jo er det som står i sentrum.

Det vil ta sin tid å utvikle en samtalepartner-tjeneste ved OUS og andre sykehus som for alvor gir et likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uansett livssyn

—  Morten Fastvold

Skulle jeg tenke meg inn i rollen som en fremtidig ansatt humanistisk samtalepartner ved OUS, ville jeg ikke bare ha delegert samtaler til frivillige humanistiske samtalepartnere som var enige med meg i det aller meste, men også til for eksempel kvekere og bahaier i samtalepartnergruppen som jeg kjenner og vet er kloke mennesker med gode dialogferdigheter, dersom jeg mente at det kunne gå helt greit.

Det vil ta sin tid å utvikle en samtalepartner-tjeneste ved OUS og andre sykehus som for alvor gir et likeverdig tilbud til pasienter og pårørende uansett livssyn, og da må man på et pragmatisk vis benytte seg av alle de gode krefter som finnes for å få dette til.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt