Åpne samtalepartnere – for alle

I fjor høst skrev Vårt Land at Oslo universitetssykehus (OUS) og sykehjemsetaten i Oslo har fått dialogpenger til å ansette sykehusimam. I Bergen og Trondheim har pasienter allerede tilbud om å snakke med en imam.

Prestetjenesten ved norske sykehus har lang tradisjon, og siden 2011 har pasienter fra andre tros- og livssynssamfunn enn kristne, fått tilbud gjennom en samtalepartnertjeneste i Oslo. Det var gjennom det tilbudet at behovet for en egen sykehusimam ble tydelig.

Men ikke alle var like begeistret da nyheten kom. Høyskolelektor og spaltist i Vårt Land Amina Selimovic stilte for eksempel spørsmålstegn ved om kvinner ville bli oppfordret til å søke, så lenge sykehuset søkte etter en imam – en posisjon som ofte er forbeholdt menn. Selimovic oppfordret derfor OUS til å vurdere en annen tittel i søknadsutlysningen.

[ Muslimsk samtalepartnar må komme fra etablert trussamfunn. Kravet får fleire til å reagere ]

Samtalepartner - ikke imam

Og slik ble det. I stillingsutlysningen som kom rett før jul søkes det etter en «muslimsk samtalepartner og veileder», ikke en sykehusimam. Et klokt valg av OUS, som med det åpner for flere aktuelle og kvalifiserte søkere.

Men stillingsutlysningen krever også at den som blir ansatt, må være «medlem av en senderorganisasjon (et muslimsk trossamfunn) som kan føre tilsyn med arbeidet ditt». Det får både Selimovic og flere til å reagere. 25 prosent av Norges muslimer er nemlig ikke tilknyttet noe trossamfunn, og dermed utelukket som aktuelle søkere.

Norske muslimer er svært mangfoldige og uenige om mange og viktige spørsmål. En stor andel føler ikke at deres tro representeres godt nok gjennom de etablerte trossamfunnene. Et godt eksempel er skeive muslimer, som fortsatt har til gode å få legningen sin akseptert i de fleste norske, muslimske trossamfunn.

Behovet for at de to funksjonene skal ligne på hverandre, ser ut til å ha gått på bekostning av å finne den mest kvalifiserte søkeren.

—  Vårt Land

Manglende kunnskap

Pasienters åndelige omsorg har for ofte blitt neglisjert. Derfor er denne stillingen først og fremst etterlengtet og svært viktig for muslimer i Oslo-området.

Men det er også problematisk at det er en tendens til at etablerte roller og funksjoner, som for eksempel sykehusprest, «islamifiseres» eller «sekulariseres» med utgangspunkt i de samme normene og tradisjonene som gjelder for majoritetsreligionen. Det blir, som Selimovic, Gyrid Gunnes og Thee Yezen Al-Obaide påpeker i en kronikk i Aftenposten, «en ureflektert overføring av majoritetsreligionens strukturer på en minoritetsreligion».

Ut ifra OUS sin argumentasjon, kan det se ut til at behovet for at de to funksjonene skal ligne på hverandre, har gått på bekostning av å finne den mest kvalifiserte søkeren. Det er problematisk. Tilsynsargumentet holder heller ikke mål, fordi tilsynsprosesser i Den norske kirke ikke er overførbare til muslimske trossamfunn.

At Muslimsk Dialognettverk og Islamsk Råd Norge har vært involvert i prosessen er veldig positivt, men begge organisasjonene representerer etablerte muslimske trossamfunn. Hva med den fjerdedelen av norske muslimer som ikke tilhører noe trossamfunn? Hvem har representert dem?

Hvis svaret er ingen, er det dessverre ikke godt nok.

[ Forsker: Diskrimineringen av NLA-studenter er ulovlig ]