Stig Lægdene, domprost i Tromsø domprosti, hadde en artikkel på trykk i Vårt Land den 21.1. under tittelen «Hvem skal lede kirka. Fra trossamfunn til konsern?» Jeg tror det kanskje er på sin plass med et par utdypende kommentarer til denne, spesielt fordi innlegget er aktuelt i forbindelse med det arbeidet som nå pågår med en enhetlig kirke.
Undertegnede er kirkeverge i Tromsø, og har med det domprosten som nærmeste kollega i den andre arbeidsgiverlinjen. Vi har kjent hverandre og vært venner i mange år, og har kontor vegg i vegg. Jeg meldte meg ut av Dnk for mange år siden, han trakk meg inn igjen noen år senere. Jeg er overbevist om at vi fortsatt skal være venner også etter dette.
Den beste til å lede skal være sjef
Stig Lægdene og jeg er enige om mangt og meget, men også om det faktum at ingen av oss vil ha den andre som sjef. Stig ønsker ikke dette for han kun vil ledes av en teolog. Jeg ønsker det ikke, for jeg vil at den som er best til å lede skal være sjef.
Ingenting tyder på at et teologistudium gjør deg mer skikket til å takle disse oppgavene enn en som har dette som fag eller har levd et liv som leder
— Nils H. Opsahl
Jeg ønsker ledere i Den norske kirke som er gode på administrasjon, strategi, økonomi og ledelse, i tillegg til den rene fagkunnskapen. Litt humoristisk sagt bør kanskje morgendagens kirkeledere være som i stillingsannonsen der de søkte mannskap på fiskebåt; «Kokekyndig elektriker søkes som matros på sjark».
Det er ingenting som tyder på at et teologistudium gjør deg mer skikket til å takle disse oppgavene enn en som har dette som fag eller har levd et liv som leder. Og en ting er helt sikkert: morgendagens kirke trenger ledere som kan utvikle, tenke nytt og skape en folkekirke som mange kan føle seg hjemme i.
[ Ny kirkeorganisering i rute tross korona-forsinkelse ]
Domprosten tar grundig feil
Når Stig Lægdene skriver «Men også der går det i retning av at det ikke er krav om særlig kirkelig tilknytning, kompetanse eller vigsling» og «Byråkrater og ledere med svakere kirkelig tilknytning øker innflytelsen i kirka», er jeg ganske overbevist om at hans frykt ikke er berettiget. Jeg tror ikke noen uten stor tro på kirkens viktige rolle vil søke jobb som kirkeleder.
Jeg er litt redd Stig Lægdenes holdning kan oppfattes som restene av en gammeldags elitetenkning.
— Nils H. Opsahl
Når han skriver «Den nye kirkeordningen svekker embetet og kirkefagene» er dette en subjektiv oppfatning han absolutt skal få beholde. Jeg tror han tar grundig feil. Den nye kirkeordningen vil tvert imot styrke kirkefagene når presten, diakonen eller kateketen har tid til å utføre sine svært viktige jobber uten å måtte bruke tid til administrative oppgaver. Jeg mener ikke at en øverste leder skal diktere premissene for kirkelig aktivitet. Tvert om skal de faglige ressursene ha stor autonomi over sitt arbeid. Ledelse er så mye mer enn å bestemme.
Lægdene beskriver sammenslåingen til et prostifellesråd som et problem: «Skal disse om lag 100 enhetene turnere de nye oppgavene kreves kraftig vekst i administrative stillinger». Jeg tror han igjen tar feil. Gjort på rett måte vil det sannsynligvis bli rimeligere siden det bør ligge en effektiviseringsmulighet ved sammenslåing. En dyktig lokal leder, gjerne tidligere kirkeverge, kan få en samlet lederrolle, og de øvrige få nye administrative oppgaver innenfor prostifellesrådet.
[ Fortvilet sokneprest: «Vi holder på å administrere oss i hjel i Den norske kirke!» ]
Gammeldags elitetenkning?
Jeg tror bestemt at Stig Lægdene har satt pris på meg som leder i Tromsø kirkelige fellesråd. Han sier i hvert fall det. Det er også gjensidig. Det siste året med nye utfordringer og korona-smitte har stilt store krav til lederne, og mine oppgaver har blitt noe langt mer enn «bare» å forvalte fellesrådslinjen.
Åpenhet og tillit mellom linjene har vel kanskje aldri vært så god som det siste året. I mitt arbeid har jeg vært opptatt av samarbeid, likeverd og rettferdighet. Jeg er litt redd Stig Lægdenes holdning, slik jeg leser den i hans artikkel, kan oppfattes som restene av en gammeldags elitetenkning. «Alle barn er like, men noen er mer like enn andre».
Jeg sier på ingen måte at en prest ikke kan være en god leder, men fagutdannelsen «prest» gir ikke automatisk lederkompetanse.
— Nils H. Opsahl
I sin avslutning skriver Stig Lægdene «Storprostier vokser fram med en langt mer sekulær ledelse, de lokale menighetene kan ledes av folk uten sterk kirkelig kompetanse...», og «Kirka framstår mer som et konsern enn trossamfunn». Om den gjør det, så skal det ikke være en ikke-teologs skyld, men enkeltpersoner som ikke vil gi slipp på gamle dager. En god kirkeorganisasjon kan utmerket godt ledes av en uten teologisk utdanning. Det som er viktig er at en kirkeleder kan arbeide med engasjement, respekt og forståelse for kirkelig forvaltning og virksomhet.
DNK må tåle utvikling
For ordens skyld vil jeg informere om at jeg etter snart 5,5 år i jobben har sagt opp min stilling som kirkeverge. Det har ikke noe med det pågående arbeidet i Den norske kirke eller domprostens artikkel å gjøre. Jeg skal bli pensjonist.
Vi har jobbet mye med utlysningsteksten, og jeg har motsatt meg forsøk på å kreve kirkefaglig utdanning i ansettelsen av ny kirkeverge. Du blir ikke automatisk en god kirkeleder med nødvendige kunnskaper og erfaring innen økonomi, ledelse, strategi og utvikling om du har en slik fagbakgrunn. Skal jeg sette det på spissen vil jeg kanskje kunne si «tvert om». Jeg sier på ingen måte at en prest ikke kan være en god leder, men fagutdannelsen «prest» gir ikke automatisk lederkompetanse. Dessuten har vi en kommende prestemangel i Dnk, da bør ikke den kompetansen «brukes opp» på administrative oppgaver.
Den norske kirke må tåle å være i konstant utvikling. Er vi ikke det vil alle andre gå fra oss. Vi må drive godt strategisk utviklingsarbeid med klare mål og føringer lagt av våre respektive lokale og nasjonale styrende organer. Gjør vi ikke det, blir det med oss som med Ole Brumm og Nasse Nøff, de gikk men visste ikke hvor.
[ Menighetsrådsmedlem: «Kirkens kriserespons preget av 'vent og se'-holdning» ]