Prest Sunniva Gylver løfter en viktig debatt med sitt innlegg i Vårt Land 11.1.21. Gylver er opptatt av at kirken må verne om gudstjenestene, også når samfunnet har koronadugnad. Jeg syns hun har et viktig poeng og vil gjerne legge til noen perspektiv.
Jeg er mor til tre døpte barn, søndagsskolelærer og bare vanlig menighetsrådsmedlem. Jeg har altså ikke vært tett på kirkens krisehåndtering, men som vanlig kirkegjenger har jeg har vært i målgruppen for den. Jeg har svært stor respekt for det enorme arbeidet som er lagt ned av kirkens ledere, prester og andre kirkeansatte i denne rare tiden. Alle har tatt i et ekstra tak, alle har stått ekstra på. Takk for det!
Planleggingshorisonten virker å ha vært fra uke-til-uke eller måned-til-måned.
— Tale Hungnes
«Vent og se»-holdning
Jeg spør meg likevel om kirken i stor nok grad evner å bruke denne krisen til å se etter muligheter, til å utforske nye måter å være kirke på. Fra mitt grasrotperspektiv er opplevelsen at kirkens kriserespons i stor grad har vært preget av en «vent og se»-holdning. Kirken har ventet på anbefalinger fra myndighetene og reaktivt endret løpende beredskapsråd til lokalmenighetene.
Resultatet er at mange ressurser lokalt har gått med til å planlegge for gudstjenester, konserter og andre arrangementer som har blitt avlyst i siste runde. Planleggingshorisonten virker å ha vært fra uke-til-uke eller måned-til-måned. Dette selv om Folkehelseinstituttet helt fra starten av varslet at pandemien var en langtrukket krise som ville vare i minst halvannet år. Jeg lurer på om vent-og-se-tilnærmingen har bundet opp tankekraft og energi som i stedet kunne vært brukt til å tenke utenfor boksen.
Avlyse alle innegudstjenester?
Kriseledelse er krevende, nettopp fordi krise er uforutsigbart og forholdene forandrer seg underveis. Denne langtrukne krisen har ikke vært så akutt som mange andre kriser, men den har vært slitsom fordi den varer og varer og varer. Kanskje kunne kirkens sentrale ledelse i denne situasjonen gjort selvstendige vurderinger og trukket opp lengre planleggingshorisonter.
En krise kan også gi energi til å tenke nytt. Hvis det i begynnelsen av oktober var slått fast at det ikke skulle være innegudstjenester eller konserter i Oslo i julen, ville dette kanskje gjort det lettere å tenke helt annerledes og alternativt om kirkelig julefeiring.
Hva skjer om vi allerede nå avlyser alle vanlige innegudstjenester frem til sommerferien?
— Tale Hugnes
Denne våren og påsken står vi sannsynligvis overfor det samme. Hva skjer om vi allerede nå avlyser alle vanlige innegudstjenester frem til sommerferien? Jeg tror det kunne frigjort energi og idekraft til å være kirke lokalt på andre og nye måter. Det kan bli mer åpen kirke, flere påskevandringer, flere trosopplæringspakker til bruk hjemme, lystenning utenfor kirken hver søndag, skattejakt for barn rundt kirken (ny skatt hver søndag?), kanskje små utekonserter, kanskje små utegudstjenester.
Og sikkert tusen andre ideer. Vi kan bruke koronatiden til å teste ut mange ulike måter å være kirke på i nærmiljøet. Og kanskje kunne vi feire at en normalisering er på gang ved å samles til større, smittevernvennlige utegudstjenester på 1. pinsedag, som er kirkens bursdag.
[ Berit Hustad Nilsen: – Kan korona gi kirke på nye måter? ]
En storstilt digital satsing
Noen menigheter har prioritert digital tilstedeværelse. Det ville vært interessant å se en samlet oversikt over visningstall for lokale digitale stunt. Er det mange nok som har sett på lokalt innspilte andakter og lokalt innspilte gudstjenester?
Jeg tror det er vanskelig og ressurskrevende å gjøre lange gudstjenester fra nærkirken relevant på nett. Kanskje hadde det vært mer hensiktsmessig med et sentralstyrt samarbeid med NRK eller Vårt Land om tre-fire storproduksjoner av 30 minutters gudstjenester hver søndag, for eksempel en familiegudstjeneste, en ungdomsgudstjeneste og en klassisk høymesse. Dette kunne gått på rundgang fra forskjellige kirker fra forskjellige deler av landet. Et samlet digitalt opplegg ville gjort markedsføringen lettere og visningstallene høyere, tror jeg.
Kanskje hadde det vært mer hensiktsmessig med et sentralstyrt samarbeid med NRK eller Vårt Land om tre-fire storproduksjoner
— Tale Hungnes
Samtidig kunne korona vært en anledning til å gjøre en storstilt satsing på Facebook- og Instagram-kommunikasjon. Små glimt fra kirken er fint å få i some-feeden sin; en plakat med ord for dagen, en tominutters andakt fra lokalpresten, en hverdagshilsen fra diakonen, et kunstbilde fra nærkirken. Det krever at kirkens ansatte byr litt på seg selv i dette universet av digitale profiler. Det krever nok også økonomiske midler til sponsing av poster, både fra sentrale og lokale kirkelige Facebook-kontoer.
Eventer for hvert kirkearrangement kan enkelt spres i sosiale medier slik at flere får vite hva som skjer rundt kirken. Et systematisk arbeid nå under korona for å bygge opp antall følgere i sosiale medier ville kunne tjene kirken også når hverdagen blir vanligere.
[ Overveldet prost etter Facebook-bønn om korona: Aldri opplevd en respons som dette ]
Avgjørende for neste generasjon
I løpet av 2021 vil vi være på vei inn i en ny normal. Jeg håper kirkens ledelse tar styringen også for en gjenoppbygging, og også den med langsiktig planleggingshorisont. Det må planlegges en bro fra alternative og gjerne nyskapende kirkeaktiviteter i vår til mer normal kirkehverdag utover høsten.
Som mange andre kirkevante unger, har heller ikke mine vært i kirken siden mars. Kirkefellesskapet har blitt fjernere for dem, de vokser raskt og det er usikkert om vi får hanket dem inn igjen. For å forebygge at vi får en tapt generasjon, tror jeg det er avgjørende at vi får til kirkelige aktiviteter som ikke blir avlyst nå i vår. Og som peker frem mot et kirkefellesskap som står klart med åpne armer når korona er ferdig.
(Tale Hungnes jobber i Amnesty International Norge, men skriver denne teksten som privatperson)