Verdidebatt

Vi har blitt en administrasjons-kirke. Vi arbeider i en hengemyr av administrasjon

REFORMER: Proster, biskoper, bispedømmeråd og kirkeråd: Ser dere det ikke, eller vil dere ikke se det? Vi holder på å administrere oss i hjel i Den norske kirke!

Kontor

Vi har blitt en administrasjons-kirke, vi arbeider i en hengemyr av administrasjon! En administrasjon som holdes oppe av velvillige kommuner og av staten.

Siden jeg ble ordinert i 1987 har vi også hatt et utall av reformer, slik som liturgireformer og trosopplæringsreformer. Vi har til stadighet fått nye datasystem. Krav til statistikker. Vi har fått ny bibeloversettelse og to nye varianter av Fader Vår. Vi har nedsatt utallige nye utvalg og råd.

Heidi Frich Andersen

Har så alle disse reformene og all denne administrasjonen hatt noen positiv effekt på menighetslivet? Absolutt ikke.

—  Heidi Frich Andersen

Tidsregistrering er en tvangstrøye

Sist, men ikke minst når det gjelder prestenes arbeidssituasjon: vi har fått innført tidsregistrering, for å nevne det absolutt mest meningsløse jeg vet, siden det strider imot selve prestetjenestens natur. Jeg er prest hele tiden etter mitt ordinasjonsløfte, ikke bare mellom klokka 09.01 og 15.59. Jeg kan ikke sitte med stoppeklokka og regne på timer og minutter hvor jeg ber, leser, forbereder prekener eller bedriver administrasjon.

Selvfølgelig trenger jeg også tid til familie og til hvile- men gi meg heller tilbake å regne arbeidstiden etter antall tjenester- den eneste fornuftige måten å regne mine arbeidsoppgaver på! Tidsregistreringen er en administrativ tvangstrøye og en plage for mange prester- dessuten tar det tid (!) og er umulig å gjennomføre korrekt!

Reformer hjelper ikke

Har så alle disse reformene og all denne administrasjonen hatt noen positiv effekt på menighetslivet? Absolutt ikke. Vi vet alle at tallene peker nedover. Dramatisk nedover. Gudstjenestedeltakelsen har blitt redusert mer enn 50 prosent siden min første tid som prest.

Er det da ikke på tide å tenke nytt? Sende prestene og stabene på retreat isteden for nye kurs og flere administrative oppgaver? Hva med pilegrimsreiser? Besøk til kirker som faktisk vokser - for å lære noe? For eksempel.

Proster, biskoper, kirkeråd og bispedømmeråd: dere vet alle, at kirka bygges ikke ovenfra, den bygges nedenfra!

Kirka bygges ikke ved å utvide de administrative oppgavene. Kirka bygges ved å spre evangeliet. Styrke troen. Kirka bygges ved at vi når ut til de tusen hjem, når mennesker der de er. Møter menneskene slik de første apostlene gjorde, da de talte på gater og torg. Da de hadde husmøter. Da de faktisk snakket med mennesker- om troen.

Proster, biskoper, kirkeråd og bispedømmeråd: dere vet, likeså mye som jeg, at kirka mange steder er å likne med et fint, tomt skall.

—  Heidi Frich Andersen

Et kall er ikke kontorarbeid

Proster, biskoper, kirkeråd og bispedømmeråd: dere vet, likeså mye som jeg, at kirka mange steder er å likne med et fint, tomt skall. Bygninger som står der, med færre og færre besøkende. Bygninger som likevel står der, fordi stat og kommune sponser vedlikehold.

Jeg vet at det ikke er like ille over alt. I den kommunen hvor jeg arbeider, Sømna på Helgeland, har vi 150 prosent (!) dåpsdeltakelse (på grunn av besøkende) og 100 prosent av befolkningen begraves gjennom DnK. Vi er en utpreget folkekirkemenighet.

Jeg vet likevel at dette ikke er nok for fremtiden. Vi kan ikke fortsette å leve bare på grunn av de gode tradisjonene - disse tradisjonene er i ferd med å smuldre bort.

Hva trenger vi så i DnK? Vi trenger mennesker, menn og kvinner, som er dedikert til arbeide for Kristus. Som ikke gjemmer seg bort bak datamaskiner, som forstår at det å være prest eller annen kirkelig ansatt er en livsstil, et kall, ikke et kontorarbeid du gjør mellom klokka 09.01 og 15.59. Som ser at det er mennesket som bygger systemet og ikke omvendt. Som vet at det er troen som bygger kirka og ikke administrasjonen. Selvfølgelig trenger vi også administrasjon. Men vi trenger enda mer å tenke nytt.

Og vi trenger fremst av alt å kjenne igjen det kallet vi alle fikk da vi første gang sa ja til å følge Kristus. Huske vår «første kjærlighet». (Åp 2,4).

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt