Donald Trump er stengt ute fra ute fra Twitter og andre sosiale medier og en rekke fremstående norske kulturpersonligheter og politikere protesterer i ytringsfrihetens navn:
Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myra, PEN leder Kjersti Stavrum, samfunnsdebattant Kjetil Rolness og Dagbladet på lederplass. Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre uttrykker prinsipiell bekymring over at en demokratisk valgt leder stenges ute fra den offentlige samtalen.
Andre forsvarer utestengelsen med henvisning til hvor alvorlig sikkerhetssituasjonen er i USA nå i dagene fram mot Joe Bidens innsettelse 20. januar. De som er imot avgjørelsen om å stenge ute Trump fra sosiale medier, forstår ikke alvoret, sier VGs USA-kommentator Anders Giæver og trekker sammenlikninger med Vidkun Quislings forsøk på statskupp over NRK radio den 9. april. Ingen har rett til en talerstol for å begå statskupp.
Enkle svar finnes ikke
Formodentlig bryr verken Trump eller Twitter seg noe særlig om hva norske politikere og kulturpersonligheter mener, og det er en merkelig ytringsfrihetsdiskusjon som strengt tatt handler om private selskapers makt over en statsleder, snarere enn omvendt. Diskusjonen er likevel viktig, i en verden der noen få amerikanske teknologiselskaper kontrollerer og kuraterer det offentlige ordskiftet nærmest på globalt nivå.
Enkle svar finnes ikke. Uenighet med alt Trump står for er ikke i seg selv et argument for å nekte ham en plattform, for som sa den amerikanske høyesterettsdommeren Oliver Holmes i et berømt votum: Ytringsfrihet er «frihet for tanker som jeg hater.»
Et av spørsmålene er om situasjonen tilsier at demokratiet gjør bruk av nødrett for å forsvare seg mot angrep som også vil true ytringsfriheten. Demokrati og ytringsfrihet er i praksis langt på vei to sider av samme sak, samtidig som det historisk sett er to ulike diskurser.
[ Vårt Lands sjefredaktør: Trump sperres ute av sosiale medier. Det er for lite, og det er for seint ]
Ytringsfrihetens logikk
Ytringsfriheten ble utmeislet som ideal i monarkier og av tenkere Locke og Voltaire som ikke nødvendigvis var demokrater. Voltaires og opplysningsfilosofiens visjon om «det opplyste enevelde» styrt av en fri offentlig samtale, viste seg snart ikke å fungere.
Opplysningsprosjektet tok en mer demokratisk form med den amerikanske revolusjonen av 1776, den franske revolusjonen av 1789 og den norske av 1814. Resultatet ble bredere og mer demokratiske styringssystemer som viste seg å trygge ytringsfriheten mye bedre enn hva selv det mest opplyste eneveldet kunne gjøre. Det er vanskelig eller umulig å finne eksempler på diktaturer som håndhever ytringsfriheten. Faller demokratiet så ryker også ytringsfriheten.
Rettsstat og demokrati forutsetter hverandre, men det kan oppstå gnisninger om ytringsfriheten drives til sin ytterste konsekvens.
— Kjetil Jakobsen
Ytringsfrihetens logikk er likevel en litt annen enn demokratiets. Ytringsfriheten er del av en rettsstatlig tankegang, som dreier seg om å verne individet mot vilkårlig statlig kontroll, uavhengig av hvem som styrer staten. Demokratiets logikk handler om borgernes kontroll med staten og deres muligheten til positivt å forme sin sosiale virkelighet. I praksis har det vist seg at rettsstat og demokrati forutsetter hverandre, men det kan også oppstå gnisninger om ytringsfrihetens prinsipper drives til sin ytterste konsekvens.
Demokratikrise i USA
Noe av bakgrunnen for demokratikrisen i dagens USA er en serie dommer fra amerikansk høyesterett som har brukt ytringsfrihetsvernet i Grunnloven til å stanse lover og lovforslag som begrenser pengebruken i valgkamper. Spikeren i kista er «Citizens United versus Federal Election Comittee» fra 2010, en høyesterettsdom som i sin kjerne slår fast at det strider mot USAs første grunnlovstillegg å nekte konserner og rike enkeltpersoner å kjøpe seg politisk innflytelse ved å opprette «super pacs», store fond som arbeider for politisk innflytelse.
Da Jimmy Carter og Ronald Reagan førte valgkamp i 1980 måtte ingen av dem samle inn én dollar. Nå blir ingen kongressrepresentant, guvernør eller president i USA uten å ha tilgang til enorme økonomiske ressurser. Resultatet har blitt et handlingslammet politisk system, dominert av særinteresser og med synkende tillit i befolkningen. Det er mulig å tenke så prinsipielt om ytringsfrihet at man skader demokratiet, noe som i neste omgang vil skade ytringsfriheten.
[ Berit Aalborg: Norsk høyreside må ta et oppgjør med de som flørter med konspiratorisk tankegods ]
USAs høyreekstreme samler seg
Hvor reell er trusselen fra høyreekstremismen i dagens USA? Det høyreekstreme Amerika er tallrikt og godt bevæpnet, men tradisjonelt for splittet til å utgjøre noen virkelig trussel mot demokratiet. Det omfatter alt fra kristne grupper som bruker vold mot abortklinikker til nynazistisk og nyfascistisk milits og en viltvoksende flora av konspirasjonsteorier.
Ifølge ekstremismeforskerne Cynthia Miller-Idriss og Peter Neumann har imidlertid dette endret seg det siste året, noe som gir stor grunn til bekymring. USAs høyreekstreme organiserer seg rundt Donald Trump og handler i større grad som en helhet, noe man så under stormingen av Kongressen den sjette januar, da svært ulike grupper samarbeidet.
[ Så voldelige er Trump-tilhengerne ]
Den merkelige konspirasjonsteorien QAnon har tatt skrittet fra internettets koko-bobler og blitt en samlende retorikk på den radikale høyresiden, ikke ulikt hvordan antisemittiske vrangforestillinger kunne forene mange slags ekstreme retninger i mellomkrigstiden. QAnon lærer at «dypstaten» styres av et globalt nettverk av satanister og pedofile og at Donald Trump er en kristuslignende skikkelse som i Washington kjemper en ensom kamp mot disse mørke kreftene.
For de høyreekstreme er Trump et symbol mer enn en faktisk leder. Men det var Trump, gjennom sitt fond Stop the Steal som betalte reisen til Washington for mange av ekstremistene, og de stormet kongressbygningen oppildnet av Trumps tale og hans tweets.
Utestengelsen må antas å ha en beroligende effekt i dagene fram mot at Biden overtar makten.
— Kjetil Jakobsen
I praksis et statskupp
Med sin forakt for sannhet og demokratiske normer har Trump vært et demokratisk problem siden han ble en politisk maktfaktor i 2016. Det hele tok imidlertid en vending til det verre i sommer, da presidenten gjorde det klart at det forestående valget kom til å bli en svindel som følge av adgangen til å stemme per post. Trump erklærte at han kun ville respektere resultatet slik det forelå på valgnatta, før poststemmene ble talt opp. Dette fulgte han opp på under valget, og det er en posisjon som han fastholder.
Men når USAs president kaller presidentvalget en svindel og sier at han ikke vil godta et eventuelt nederlag, så er det i praksis allerede et statskupp. Derfra og ut var det klart at maktoverføringen vanskelig kunne gå fredelig for seg. Blod ville flyte, og det skjedde torsdag den sjette januar, da Kongressen ble stormet og fem mennesker mistet livet.
Feigt av Twitter?
Trump har ikke mistet sin ytringsfrihet, men han har mistet den kommunikasjonskanalen han er mest fortrolig og vant med å styre sine tilhengere gjennom. Utestengelsen må derfor antas å ha en beroligende effekt i dagene fram mot at Biden overtar makten onsdag den 20. januar.
Det er grenser for hvor hardt et stort kommersielt selskap kan gå ut mot sin egen regjering.
— Kjetil Jakobsen
Er det ikke inkonsekvent og feigt at Twitter først handler nå, når Trumps dager som president er talte? De siste tweetene til Trump var ikke verre enn mange av de tidligere. Svaret har med kommersielle motiver, men trolig også med maktrealiteter å gjøre. Det er grenser for hvor hardt et stort kommersielt selskap kan gå ut mot sin egen regjering. Selv ikke de store amerikanske teknologiselskapene kan ustraffet utfordre den politiske makten. Pandemien har minnet oss på at makten også i den globaliserte frimarkedskapitalismen ligger hos politikerne. Suveren er den som behersker unntakstilstanden, som Carl Schmitt så berømt sa det.
Eller for å si det på en annen måte: Bunnlinja for ytringsfrihet er demokrati og demokratiet har rett til å forsvare seg.
[ Kjell Magne Bondevik: «Trump har brukt virkemidler som ligner på hva nazi-regimet gjorde i Tyskland» ]