La forurenseren betale

Bildene av pelskledde og nazimerkede pøbler som stormet amerikanske Capitol var som tatt ut av en litt sprø film. Men det var sant. Og verre: Den ville mobben ble heiet fram av USAs president. Fem personer har mistet livet, og mange er skadet. Skadene på USAs omdømme og demokrati er enorme. Avgående president Donald Trump er nå kastet ut fra Twitter. Flere har pekt på det problematiske i at et privat selskap kan stanse ytringer fra en statsleder, men Twitter hadde neppe noe valg når Trump brukte tjenesten deres til å egge til voldelig opprør.

Utkastelsen fra Twitter minner mest om et desperat trekk fra trollmannens læregutt når det går over styr.

Ytringsfriheten er ikke en frihet til å rope «brann» i et stappfullt lokale, og dette begrensningen gjelder også for demokratisk valgte ledere. Det er ikke noe prinsipielt galt i at et medieselskap velger å ikke å videreformidle et budskap fra en statsleder. Det valget gjør vi hver dag i Vårt Land, fordi det er rett og plikt å sile ytringer. Retten til ikke å formidle en ytring må i frihetens navn også gjelde for Twitter og Facebook. Men utvisningen av Trump minner mest om et desperat trekk fra trollmannens læregutt når det har gått over styr. Paracet holder ikke når infeksjonen har slått rot i hjernen.

Qanon i Norge

Å skru av Trumps twitterkonto kan dempe gemyttene i USA på kort sikt, men ikke på lang sikt. «Joe Biden har en nasjonal sjelesørgerjobb foran seg», sa USA-kommentator Sigrid Rege Gårdsvoll til Vårt Land tidligere i uken. Landet er dypt splittet, og det skyldes ikke bare økte økonomiske forskjeller eller kulturkrig.

Sosiale medier har gitt oss mye glede, de har også åpnet dørene for en flodbølge av hat, løgn og konspirasjonsteorier. Fremst blant parlamentsstormene i USA var «Qanon-sjamanen», en mann i bar overkropp og horn ved navn Jake Angeli. Qanon-bevegelsen tror Trump kjemper en hemmelig krig mot en internasjonal kabal av pedofile satanister som styrer USAs statsadministrasjon, og er et ektefødt barn av sosiale medier. Qanon kobles til vold og terror, og eksisterer også i Norge.

Kuppforsøk og etnisk rensing

Da sosiale medier ble et massefenomen på midten av nittitallet måtte politikerne regulere dette. Nettgründerne i Silicon Valley var vokst opp med det tidlige internett, en slags digital festival for de få innvidde, og samlet seg under banneret «Information wants to be free». «En sverm av hjerner», og intelligente maskiner skulle gi oss en friere offentlighet. Regulering og kontroll var en uting. Det ville jo være som om telefonselskapene skulle lytte på private samtaler, og skru av når praten gikk for langt.

Derfor holdes nettselskapene i liten grad ansvarlig for innholdet de videreformidler, og den friheten har sin pris. Sosiale medier knyttes til opptøyer, valgmanipulasjon og etnisk hat verden over. «Vi gjør alt vi kan, men vi kan ikke kontrollere alt. Det er praktisk og økonomisk umulig» er svaret fra Facebook og Twitter. Det er gjerne svaret fra mennesker som tjener mye penger. «Slik må det bare være», sier de, mens de blir så inderlig rike på den urettferdigheten som ikke rammer dem selv. En hel verden har slukt en behendig og svært lønnsom fortelling fra en liten gjeng ultraliberale milliardærer i California.

Giftige utslipp

For meg er dette et ekko fra min tid som miljøaktivist på åttitallet. Det høres utrolig ut i dag, men på åttitallet slapp norsk industri ut store mengder svovel, dioksin og tungmetaller i norsk natur. Mange steder ble det advart mot å spise fisk fanget i den lokale fjorden. Å stanse utslippene var økonomisk umulig, sa industrien. Det viste seg å ikke stemme. Giftutslippene er i stor grad fjernet, og det har ikke brutt ut sult i Norge av den grunn. Som samfunn lærte vi en viktig lekse. Er en bedrift som ikke har råd til å rense egne utslipp egentlig lønnsom? Nei.

Hvem andre enn Facebook kan rense Facebook sine utslipp?

—  

Facebook har rett i at det ikke er mulig eller ønskelig at de skal kontrollere alle ytringene til sine milliarder av brukere. Men hvis vi innfører et skille mellom kommunikasjon mellom venner, og ansvarliggjøring av massekommunikasjon i sosiale medier, blir det lettere finne en fungerende modell.

De prinsipielle innvendingene mot en slik kontroll står like tett som en polkø på Grünerløkka. Skal algoritmene og multinasjonale giganter styre den offentlige debatten? Skal Facebook avgjøre hva som er sant? Spørsmålene er gode, men svaret er at det langt på vei allerede er blitt slik. Hvem andre enn Facebook kan rense Facebook sine utslipp? Dagens modell for regulering av sosiale medier er ødelagt, og den ødelegger for demokratiet og den offentlige samtalen.

Trollene vokser

“Uten enighet om grunnleggende fakta, så kan ikke borgerne danne et sivilsamfunn som tillater dem å forsvare seg selv”, skriver Timothy Snyder i New York Times. Ytringsfriheten oppsto ikke med Facebook og Twitter, og den vil ikke avgå ved døden hvis vi slutter å hive talerstoler etter alle med en teori. Stormingen av kongressen viste oss at trollene vokser og formerer seg i lyset, de sprekker ikke. Myndighetene skal legge til rette for et åpent og opplyst offentlig ordskifte, men akkurat nå ser det litt mørkt ut.

[ Vårt Land: Redaktører skal sjekke fakta, ikke klage over at fakta bli sjekket ]

Facebook skyter av sin egen innsats mot falskt og skadelig innhold. I løpet av seks måneder i 2019 fjernet selskapet 3,2 milliarder falske Facebook-kontoer. Det er litt som å høre en deltager på «Luksusfellen» skryte av hvor mye penger hen tjente på å handle luksusvarer på tilbud. Hvorfor har ikke Facebook adgangskontroll?

Sniker seg unna

Som ansvarlig redaktør i en avis kan en holdes til ansvar for alle ytringer i avisen. Derfor avsettes en betydelig andel av avisers inntekter til å kvalitetssikre innholdet. Det er et ansvar og en utgift Facebook-sjef Mark Zuckerberg i stor grad slipper. Sammen med finurlige skattetricks gjør dette at Facebook kan selge annonser svært billig. Hvis sosiale medier måtte ta mer av kostnadene de påfører samfunnet ville Zuckerberg kanskje måtte avbestille sitt neste privatfly, men selskapet ville overlevd hvis det fortsatt leverte tjenester av verdi. Det er fullt mulig å gi teknologiselskapene et tydeligere ansvar uten å ramme ytringsfriheten unødig. Det vil kreve mye arbeid og nytenkning, men så lenge vi lever under villfarelsen at «slik må det bare være» vil ingenting skje.

Det er på tide å la forurenserne betale.