Presteforeningen må ut av blindsporet

Martin Enstad og Knut Hermstad har i Vårt Land 15.01 hver sin kommentar til mitt innlegg om utmelding av Presteforeningen.

I all hovedsak oppfatter jeg begge innleggene som et forsvar for fagforeningsarbeid. Det forsvaret slutter jeg meg til. Jeg er for fagforeninger. Jeg er glad for et regulert arbeidsliv. Fagforeningsarbeid har både i Norge og andre land vært et vern mot urett i arbeids- og samfunnsliv og bidratt til en mer rettferdig fordeling av verdiene som skapes. Av den grunn har jeg hele mitt yrkesliv vært medlem av Presteforeningen. Så takk til Enstad, hans kollegaer og forgjengere for mye godt og verdifullt arbeid.

En verden i krise

Det jeg i mange år har etterlyst er en profil på Presteforeningens arbeid som også tar høyde for at vi lever i en verden i krise. Og at vi midt i denne krisen er Kirke.

Knut Hermstad skriver at utmeldingen av Presteforeningen er et blindspor. Mulig det. Men det virkelig store blindsporet er det sporet vi som menneskehet i dag følger og som har skapt og opprettholder de enorme utfordringene knyttet til bl.a. klima og fattigdom. Situasjonen i verden krever noe mer enn gårsdagens svar.

Forbrukersamfunnet er en etisk utfordring. Vi redder ikke kloden eller løser fattigdomsutfordringen med fortsatt økonomisk vekst og økt forbruk i den rike del av verden. Vi kan ikke lenger repetere kravet om økt kjøpekraft. Vi må endre og redusere vårt forbruk dramatisk. Vi må ut av dette blindsporet.

[ Sunniva Gylver fikk kritikk for prestestreik-utspill. Nå beklager hun ]

En uutholdelig spagat

«I dagens situasjon ligger et kall til oppbrudd for alle mennesker», uttalte bispemøtet i 1992. Det tror jeg på. Hva innebærer dette oppbruddet for Kirken? Hva betyr det for meg? Hva betyr det for en fagforening bestående av prester? Kan det i dag handle om noe annet enn endring av måten vi lever på – forbruke mindre, dele mer? Og må det ikke da handle om nye prioriteringer også i fagforeningsarbeid?

Jeg savner rom for nettopp å kunne sette ord på dilemmaene i den fagforeningen jeg har vært medlem av i 35 år.

—  Jon Henrik Gulbrandsen

Å være fagforening er noe annet enn å være kirke, javel. Men jeg opplever det som en umulig utfordring å kreve økt lønn på fredag og preke sant om «Den rike mann og Lasarus» på søndag. Dette innebærer for meg en helt uutholdelig spagat.

Melde meg inn igjen?

Jeg skal være den første til å erkjenne at det er mange dilemmaer i dette og jeg har mange flere spørsmål enn svar. Jeg sitter dypt i denne gjørma også i eget liv. Men jeg savner rom for nettopp å kunne sette ord på dilemmaene i den fagforeningen jeg har vært medlem av i 35 år.

Jeg holder muligheten åpen for at jeg ikke har har lyttet meg godt nok inn. Knut Hermstad spør retorisk på slutten av sitt innlegg: «Kanskje han (undertegnede) … oppdager at han må melde seg inn i Presteforeningen igjen, i ren solidaritet». Mitt svar er dette: Det gjør jeg gjerne hvis jeg finner rom og vilje til å til å ta denne samtalen innenfor Presteforeningens rammer.

[ Elise Kruse: Streiken er over – hva nå? ]