Verdidebatt

Jeg har meldt meg ut av Presteforeningen

STREIK: Det finnes en indre dynamikk som nesten alltid synes å ligge i fagforeningsarbeid: «Fordi du fortjener det!» Og som samtidig ikke evner å kunne si «nok er nok».

Har meldt seg ut av presteforeningen. Illustrasjonsbilde fra Leinstrand kirke.

Jeg har meldt meg ut av Presteforeningen. Det skjedde ikke uten en viss tvil og ikke uten vemod. Jeg har alltid sett på det å være medlem i en fagforening som en solidaritetshandling.

«Fordi du fortjener det»

Det som til slutt fikk avgjørende betydning for avgjørelsen, er den nylig avsluttede streiken. Jeg kan ikke streike fra forvaltningen av ord og sakrament. Men uroen har ligget der lenge, knyttet til den indre dynamikk som nesten alltid synes å ligge i fagforeningsarbeid. En dynamikk som på den ene siden nærer opp under det som måtte være av potensiell misfornøydhet - «Fordi du fortjener det!» Og som samtidig ikke evner å kunne si «nok er nok». Blikket rettes til slutt nesten alltid oppover, mot den eller de som har mer. Og dette skjer i en kontekst der nesten hver eneste krone vi mottar i lønn er penger hentet ut av norsk olje- og gassvirksomhet, og der de himmelropende forskjellene i Norge og verden ikke er til å overdøve.

Kallet til oppbrudd

I 1992 kom bispemøtet med en uttalelse der det heter:

«I dagens situasjon ligger et kall til oppbrudd for alle mennesker. Vi kalles til å legge mer vekt på livskvalitet enn på levestandard basert på ytre goder. Vi kalles til å ta etisk ansvar for oss selv, våre ­etterkommere og for medmennesker i den fattige del av verden. Vi kalles til oppbrudd i forhold til et system der penger, ting og påvirkning utenfra bestemmer tilværelsens innhold og mening.»

Dette kan ikke lenger først og fremst handle om stadig mer.

—  Jon Henrik Gulbrandsen

Det biskopene skriver, forstår jeg som kallet til oppbrudd fra oss selv til de andre. Fra sikkerhet til solidaritet. Til en tilværelse der vi gir slipp på noe av egen trygghet for å sikre andres. Fra en tilværelse der vi samler og holder fast på til en tilværelse der vi deler og gir fra oss.

Jeg er ikke naiv

Jeg har ikke, vil jeg påstå, et naivt forhold til dette. Jeg forstår at det ikke holder med «lønn i himmelen» og jeg støtter alt arbeid som bidrar til å sikre rettferdighet i arbeidslivet. Jeg har derfor forståelse for presteforeningenes krav på vegne av de nyutdannede. Men dette kan ikke lenger først og fremst handle om stadig mer. Framover må sikring av inntekt i mye større grad skje gjennom solidarisk omfordeling av goder enn gjennom krav om mer. I hvert fall tror jeg det må være sånn i kirken.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt