Nå har jeg grunnet noen dager på ukens nye anbefalinger fra myndighetene og fra kirkens ledelse, og sparret med kloke folk. Og jeg har behov for å synliggjøre så godt jeg kan at det er stor diskusjon og et mangfold av meninger både blant oss prestekolleger og andre folk, om hvordan vi skal være kirke i den aktuelle situasjonen og forstå vårt handlingsrom.
Jeg skjønner at det er en svært krevende tid for alle med lederansvar, både i kirken og ellers. Og jeg tror de fleste av oss er helt inneforstått med at vi nå må ta et krafttak i dugnaden, for å søke og få situasjonen under kontroll.
Hvorfor står vi ikke mer på for å signalisere at det å samles til gudstjeneste faktisk er helt nødvendig for å hente mot, kraft og håp til
— Sunniva Gylver
Jeg er ikke enig
I Fagerborg menighet forholder vi oss lojalt til anbefalingene vi har fått, både fra myndighetene og kirkens ledelse. Men når jeg her uttaler meg på egne vegne, må jeg likevel få si at jeg synes det er rart når våre ledere gir en «sterk anbefaling» om å kutte også alle utendørs gudstjenester framover.
Så langt jeg har forstått myndighetene, har de opprettholdt at utendørs arrangementer med opp til 200 personer kan finne sted, så lenge smittevern- og smittesporingstiltak overholdes. Når de samtidig strammer så kraftig inn på andre felt, antar jeg det er fordi de ikke anser slike utendørssamlinger for å representere noen stor risiko, og kanskje også at de anerkjenner hvor viktig slike arrangementer kan være i å forebygge isolasjon og mobilisere fellesskap og dugnadsånd i denne tiden.
Hvorfor skal vi som kirke tenke annerledes om dette? Jeg har vært i kontakt med våre ledere og er selvfølgelig vel kjent med deres begrunnelse, men er altså ikke enig.
Vi gjør så godt vi kan
Akkurat nå sitter jeg vakt i en åpen Fagerborg kirke – den vakreste lokale storstua. Vi har storsatsing på Åpen kirke nå, slik ledelsen har bedt om, og har åpen kirke hver dag på dagtid, og onsdag fra ettermiddag til kveld. Vi gjør et nytt krafttak hva gjelder digitalt nærvær, og vi har mye kontakt med folk vi kjenner som opplever seg ekstra utsatt i denne situasjonen. På FB-siden vår «Fagerborg hjelper Fagerborg» har vi gjennom denne siste nedstengningen dratt i gang utendørs møtepunkter for små grupper, i form av trim og taktreff i Stensparken, og guidete vandringer i nærmiljøet. Vi gjør så godt vi kan.
Men hvorfor kan vi ikke samle en liten gruppe – det ville jo ikke bli horder i ti minusgrader – til korte utendørs gudstjenester hver søndag?! Hvorfor står vi ikke mer på for å signalisere at det å samles til gudstjeneste faktisk er helt nødvendig for å hente mot, kraft og håp til å delta i denne dugnaden så lenge den varer?
[ Sunniva Gylver fikk kritikk for prestestreikutspill. Nå beklager hun ]
Kirken burde ta grep
Jeg vet at vår digitale satsing i 2020 har gjort oss synlige og tilgjengelige for nye grupper av folk, men det er ingen god erstatning. Jeg har fått en del spørsmål og reaksjoner gjennom året, på at folk opplever det digitale nærværet bra, men likevel synes vi blir strengere og mer defensive enn vi må. Tenk for et vitnesbyrd om små flokker også synlig fysisk samlet seg på kirkebakker rundt om i landet rundt alter og bålpanne, midt i alle minusgradene, for å hente håp, kraft, tilgivelse, perspektiver og fellesskap, midt i denne unntakstiden?
Jeg tror ikke vi skal forvente at sekulære myndigheter pusher et slikt perspektiv, men når de synes å gi rom for det, burde kirken selv ta grep. I hvert fall er det viktig at den brede folkekirken så langt som mulig får med seg at dette er en levende diskusjon og meningsbrytning.