Verdidebatt

Naivt og autoritært Frp-forslag

PREKENER: Forslaget om å oversette alle prekener til norsk er en urimelig mistenkeliggjøring av norske trossamfunn. I tillegg er det både dyrt og byråkratisk.

Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat

Forrige uke foreslo regjeringen i Danmark at prekener i danske gudshus må oversettes til dansk. Begrunnelsen var at man ønsket å motvirke ekstremisme. Norske Fremskrittspartiet hoppet på, og tok til orde for at vi også i Norge skulle kunne gjøre tilsvarende. I STL – som samler bredden av tros- og livssynsamfunnene i dette landet – synes vi at det er en dårlig ide.

Ingrid Rosendorf Joys, St. Olavs forlag gir ut pavens miljøencyklika (Laudato Si) på nytt.

Autoritært fra Frp

Dette er et autoritært forslag. Norge er ikke Kina. I vårt frie, demokratiske land trenger ikke religiøse ledere å få sitt budskap godkjent av myndighetene – heldigvis. Vi har ikke et meningspoliti. Tvert imot ser vi det som positivt at det finnes ulike meninger om mangt og meget. Vi er klar over at det finnes uenighet også om verdispørsmål, hva som er det gode liv og andre grunnleggende spørsmål, uten at det betyr at det norske samfunnet blir truet.

Trossamfunn må, i likhet med alle andre virksomheter holde seg innenfor norsk lov. Det er ingenting ulovlig ved å kommunisere på andre språk enn norsk. Det gjøres i mange andre sektorer, eksempelvis oljesektoren og universitetssektoren, uten at dette oppleves særlig truende.

Mistenkeliggjør en hel sektor

For oss som kjenner sektoren godt fremstår det som underlig å la seg skremme av minoritetsspråklige prekenholdere. Det er en urimelig mistenkeliggjøring av en viktig del av det norske sivilsamfunnet og vitner om en nokså sjokkerende mangel på forståelse av den virksomheten som finner sted her.

Folk preker – eller snakker gjerne på det språket de behersker best fordi det er lettere, ikke fordi det er noe som skal holdes hemmelig.

—  Ingrid Rosendorf Joys

Mange trossamfunn har gudstjenester på andre språk. For eksempel har Den katolske kirke en rekke messer på ulike språk, den ortodokse kirke og en rekke migrantmenigheter likeså. Det er det ulike praktiske grunner til. At det prekes på mange ulike språk i Norge i løpet av en helg, handler om at vi er et mangfoldig samfunn med mennesker fra over 200 nasjoner og ulike språk. Noen har nettopp ankommet og noen er her på kortere oppdrag. At de har mulighet til å oppsøke et religiøst fellesskap som preker på deres morsmål, er en flott gode. De som blir i landet over tid, og permanent bosetter seg, får etter hvert sin religiøse betjening på norsk. Folk preker – eller snakker gjerne på det språket de behersker best fordi det er lettere, ikke fordi det er noe som skal holdes hemmelig.

Hinduer, sikher, buddhister, muslimer og andre som har sin opprinnelse utenfor Norge bruker i større og større grad norsk som språk i for eksempel administrasjon og styrearbeid. Også i liturgien brukes norsk stadig oftere. Det er en helt naturlig prosess som ikke trenger å påskyndes ved tvang.

Dyrt, byråkratisk og ødeleggende

Svært mye av arbeidet som legges ned i tros- og livssynssektoren er frivillig og ulønnet. Et slikt krav om oversettelse av prekener vil være en stor påkjenning med minimal – om noen – sikkerhetsgevinst. Å pålegge en ortodoks prest, som jobber som bussjåfør uken igjennom, å oversette søndagsprekenen sin – fordi noen politikere har fått for seg at den kan inneholde et hatbudskap – er en urimelig belastning.

Det er flere enn 800 tros- og livssynssamfunn i Norge. De har til sammen flere tusen menigheter som igjen holder tusenvis av gudstjenester. Hver uke. Hvem skal organisere oversettelsen fra tusenvis av gudshus hver uke? Hvem skal betale dette? Et slikt byråkrati oppleves overveldende og kostnaden svimlende.

I overkant naivt forslag

Ekstremisme er PSTs område. Finnes det mistanke om trossamfunn som dyrker ekstreme holdninger gir det mer mening å sende noen dit, eventuelt med tolk, for å lytte til prekenen. Det er i overkant naivt å tro at noen pliktskyldig vil oversette og sende et inkriminerende hatbudskap inn til myndighetene.

Ellers er det slik at vi fra og med nyttår får en ny lov om tros- og livssynssamfunn som vil gjøre det enklere for myndighetene å føre tilsyn med menighetene. Det har tros- og livssynssamfunnene selv ønsket velkommen. Tros- og livssynssamfunnene tåler tilsyn, ønsker innsyn og trenger utsyn. Det de ikke trenger er mistenkeliggjørende forslag som overhodet ikke treffer.

Det er i overkant naivt å tro at noen pliktskyldig vil oversette og sende et inkriminerende hatbudskap inn til myndighetene.

—  Ingrid Rosendorf Joys

Trossamfunn er allierte, ikke fiender

Trossamfunn i Norge er ikke foretrukne arnesteder for ekstremisme. Tvert imot er trossamfunnene viktig i arbeidet mot ekstremisme. Eksempelvis er de viktige integreringsarenaer. Ekstremistene er ikke først og fremst å finne i organiserte trossamfunn, de opptrer utenfor åpen organisert aktivitet. De henter ikke sine impulser fra åpne prekestoler, men fra lukkede rom og fra internett.

Når det er sagt er det mye som kan gjøres i trossamfunn før folk blir radikalisert og ekstreme. Trossamfunnene gjør et godt stykke arbeid med å gjenkjenne hemmere og fremmere i utviklingen av gode og trygge menigheter som både skal være et positivt sted for medlemmene, og være en del av sitt lokalsamfunn. Dette er et viktig arbeid som motvirker radikalisering.

Et annet viktig redskap i arbeidet mot radikalisering er å legge til rette for fellesarenaer, som STL. Å bli eksponert for andre verdisyn og holdninger i et uenighetsfelleskap er positivt. Det blir man gjennom STL og flere av de gode kursoppleggene vi har eller deltar i. Her er ikke minst Teologisk Fakultets «kurs for religiøse ledere med utenlandsk bakgrunn» et viktig tiltak. Politiet gjør også en viktig jobb med å ha god kontakt med trossamfunn, og er fullt kapable til å plukke opp eventuelle varsler fra eller om menigheter.

Norge er i tet på inkludering

Et siste argument som har vært framført for dette dårlige forslaget er at Danmark er langt foran Norge når det kommer til «håndtering» av minoriteter. Dette er å snu det hele på hodet. Norge er helt i teten i arbeidet med å inkludere både minoritet og majoritet i «det store norske vi». Det bygger samfunn. Det gir trygghet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt