EN TAKK TIL POETEN OG FORFATTEREN HELGE TORVUND. NATURENS EGET SPRÅK

Forfatteren og lyrikeren Helge Torvund er i dag (12.12) ute både med et dikt og en link til sin siste bokanmeldelse om to økofilosofiske bøker i Klassekampen på lørdag. Gjennom hele siste året har poeten bidratt på helt unik måte med å skape nye rom for å få naturen i tale. Lyrikksamlingen LILJEVILJE kom ut i år og er foreslått som en av ÅRETS VIKTIGSTE BØKER.

Carl Christian G Andersen
Publisert Sist oppdatert

På sin offisielle Facebook-side har i dag forfatteren Helge Torvund lagt ut en besnærende lyrisk tekst.
Teksten er preget av et personlig engasjement, men omhandler tillike også sentrale og allmenne eksistensielle spørsmål om oss og klodens helsetilstand.

Her følger Torvunds dikt:

MORGONBOKA BLAR I MEG

Pusten er nesten det same som musikken
når Takeo Izumi handsamar den delen av naturen
som er skoren ut av eit bambuskratt
og forma til ei shakuhachi-fløyte.
Eg lyttar om igjen til musikkstykket "Hengjande lauv".

Det er bekmørkt ute, desember og dystre tider.
Om alt går etter planen vil eg få sjå
Guds andlet i jula.

Eg har lese to mørke bøker.
Ei om smerte og ei om økosorg.
Eg skriv om dei begge i Bokmagasinet
til Klassekampen i dag
under tittelen: "Vondt i kloden".

Realiteten sitt trøkk er enormt.
Av og til er eg heilt sårbart aleine
med eit alfabet og eit glas i mørkret.

Eg vender meg igjen til musikken
og lyttar nå til Terje Gewelt
og hans "Ups and Downs".
Det gjev meg ei underleg form for trøyst,
som om det å ha det slik
eg har det
er lov.

Etter å ha skildra så godt eg makta
dei to bøkene, avsluttar eg
med å sitera den danske bioetikaren og teologen
Mickey Gjerris si bok
«Upraktisk håndbog i lysegrønt håb»

der han hevdar at vegen vidare må innebera
at ein erstattar våre destruktive, grådige
og arrogante haldningar til naturen,
med det han kallar naturforundring :

«der hvor vi ikke fortæller naturen
hvad den skal være, men giver os tid til at høre,
hvad den har at fortælle.
Der hvor vi lader værensunderet
trænge igennem selvfølgelighedens parader
og ser, hvor små og udsatte vi er –
og hvor fantastisk det er at vi er her.»

Eg lener meg til eit tre, til ein mektig skulptur av tid.
Alt me menneske har skapt for å trøysta
og alt naturen heile tida skapar og omskapar
for at liv skal finnast.

***

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

livssyn meninger verdidebatt