Verdidebatt

Ufrihet siden 1949

JEHOVAS VITNER: Tidligere eldste, Rolf Furuli, hevder at det ikke alltid har vært så stor ufrihet i Jehovas vitner som det er i dag. Jeg mener han tar feil.

[object Object]

I Vårt Land 28. november hevder tidligere tilsynsmann i Jehovas vitner, Rolf Furuli, at menighetens medlemmer hadde «stor frihet til å treffe sine egne avgjørelser» i det 20. århundre, og at det ikke var før på 1990-tallet at trossamfunnet fikk en «hardere linje». Han hevder også at de har vært «det eneste kristne samfunn hvis lære helt og holdent bygger på Bibelen».

Her vil jeg tilbakevise disse påstandene. For ledelsen i Jehovas vitner har påført medlemmene sine urimelige byrder helt siden 1949.

Historien bak utstøtelsespraksisen

Gjennom flere årtier før andre verdenskrig hadde Jehovas vitner kritisert andre for å drive kirketukten altfor langt. Så sent som i 1947 sto det i Våkn opp! at den katolske kirkes bruk av ekskommunikasjon var en «ubibelsk» praksis, et uttrykk for presteskapets maktmisbruk og tyranni. (Awake! 1/8 1947)

Nå hadde Jehovas vitner selv praktisert utstøtelse før krigen, men da i plenum i forsamlingene, i tråd med Jesu ord i Matteus 18. Dette ble brått endret i 1944, da man bestemte at anklager om urett livsførsel ikke lenger skulle legges frem for menigheten, men for menighetens representanter, de eldste. Man ville nemlig være teokratisk, ikke demokratisk, styrt. (Watchtower 15/5 1944) Fremgangsmåten de eldste skulle følge for å dømme overtredere, ble definert i 1949 i en brosjyre som understreket at menigheten «ikke skulle ha noe å gjøre med overtredere som prøver å så splid» (Counsel on Theocratic Organization For Jehovah’s Witnesses).

Så ble det i hvert tiår etterpå lagt til flere ting man kunne bli utstøtt for: Å omgås en utstøtt (1955), å ta imot blodoverføring (1961), å ta imot organtransplantasjon (1967), å bruke tobakk (1973) og simpelthen å melde seg ut av menigheten (1981).

—  Niels P.

Så ble det i hvert tiår etterpå lagt til flere ting man kunne bli utstøtt for: Å omgås en utstøtt (1955), å ta imot blodoverføring (1961), å ta imot organtransplantasjon (1967; opphevet i 1980), å bruke tobakk (1973) og simpelthen å melde seg ut av menigheten (1981). I tillegg blir man utstøtt for å delta i politiske valg eller for å feire visse høytider. Som Furuli påpeker, har Det styrende råd, vitnenes øverste ledelse, siden 1999 «funnet på» enda flere grunner til å utstøte medlemmene sine, men dette er altså ikke noe nytt.

Skriften alene?

Som kjent er det bibelsk belegg for strenge reaksjoner på avvikere og forstyrrende elementer i den kristne menighet. Ulike trossamfunn praktiserer dette på ulike måter, og det er den teologiske tilnærmingen til Skriften som bestemmer hvilken praksis man velger.

Men Furuli har ikke rett når han hevder at Jehovas vitners tilnærming og lære er den eneste som «helt og holdent bygger på Bibelen». Han utdyper ikke dette, men jeg tror det handler om at den første jesusbevegelsen - kirken som Paulus organiserte - forvaltet den uforfalskede lære. Dette er idealet for Jehovas vitner og noe Furuli fremdeles forfekter: Man tar ikke hensyn til senere kirkefedre eller kirkemøter, ingen tekster ut over de 66 bøkene i Den lutherske bibelen.

Men et slikt syn er ikke Jehovas vitner alene om: Pinsevennene og adventistene tenker på samme måte og er også svært bibeltro. De har en helt bokstavelig tilnærming til Skriften og tror at for eksempel skapelsesberetningen og syndflodberetningen skal oppfattes bokstavelig. Av de viktige tingene som likevel skiller deres teologi fra vitnenes, vil jeg nevne to: treenigheten og tildeling av nådegaver.

To ting som skiller de bokstavtroende

Problemet for Furuli er at de nevnte menighetene er nøye med å bygge sin forståelse av treenigheten utelukkende på Bibelen. Personlig tror jeg faktisk Furuli har rett i at treenighetsteologien er en anakronisme, et syn på Guddommen som ville vært de første kristne fremmed. Ikke desto mindre er det mange vers som åpenbart kan tas til inntekt for Kristi guddommelighet, for at Kristus alltid har levd (og ikke er skapt), eller for at den hellige ånd er en person, ikke bare en «kraft», slik Jehovas vitner forutsetter.

Jeg er uansett glad for Furulis avsløring av maktkampen i ledelsen, og hans analyse av trossamfunnets utstøtelsespraksis, som skaper så mye sorg i tusenvis av familier over hele verden

—  Niels P.

Jeg mener også at Jehovas vitners avvisning av mirakuløse nådegaver bygger på et tynt grunnlag: Jesus sa til sine etterfølgere at de skulle utføre mirakler, og at det skulle identifisere dem som hans etterfølgere. Vitnene avviser dette ved å henvise til Pauli ord om at nådegavene skal opphøre når «det fullkomne» kommer (1. Korinter 13). Men så er det jo en tolkningssak når det fullkomne kommer. Vakttårnet mener verset er en referanse til Daniel 12,4 om endetiden, da «kunnskapen skal øke». Det gir et svakt grunnlag for å avvise nådegavene. Man kan like gjerne henvise til Pauli ord i Efeserbrevet 4, som viser at Kristus ikke bare «ga noen til å være hyrder og lærere» i menigheten, men også «noen til profeter» – altså personer med spådomsgaver, utøvere av Guds mirakler. Disse skulle virke «inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn». Passasjer som dette kan selvsagt tolkes i favør av at nådegaver skulle være et fremtredende trekk ved menigheten også i endetiden.

Sann frihet

Jeg er uansett glad for Furulis avsløring av maktkampen i ledelsen, og hans analyse av trossamfunnets utstøtelsespraksis, som skaper så mye sorg i tusenvis av familier over hele verden. Sann frihet betinger at den enkelte troende har ukrenkelig rett til å bestemme over eget liv ut fra sin egen forståelse av tekstene og sin egen opplevelse av Gud.

Kronikkforfatteren ønsker å være anonym. Vårt Land kjenner vedkommendes identitet.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt