Verdidebatt

Da loddet ble kastet for Beyers Naude

APARTHEID: Den sørafrikanske pastoren Beyers Naude tilhørte en kirke som rettferdiggjorde apartheid med Bibelen. Men på slutten av hans liv kalte svarte studenter ham for «OmBey» - bestefar.

7. desember er det 60 år siden Cottesloe-konsultasjonen ble avholdt på Witwatersrand universitetet i Johannesburg, Sør-Afrika. Konsultasjonen står som et vannskille i kirkenes deltakelse i kampen mot rasisme og mot apartheid spesielt. For ett menneske - Beyers Naude og hans kirke Nederduitse Gereformeerde Kerk (NGK) - ble konsultasjonen avgjørende for den videre utvikling. Også Den norske kirke og undertegnede ble en del av konsultasjonens virkningshistorie.

Opptøyene eksploderer

Våren og sommeren 1960 eksploderer opptøyene i svarte bydeler i Sør-Afrika. Massakren i Sharpeville blir stående som symbolet på det hvite Nasjonalistpartiets vilje til undertrykkelse og apartheidpolitikk. Myndighetene erklærer unntakstilstand i hele landet. En hel verden er sjokkert. Statsminister Verwoerd viker ikke en tomme: «Regjeringen ser ingen grunn til å gå bort fra sin politikk for separat utvikling på grunn av disse forstyrrelser».

I hovedkvarteret til Kirkenes Verdensråd (KV) i Geneve registrerer man at volden i Sør-Afrika åpenbarer store spenninger mellom kirkene i landet. Interne diskusjoner i Geneve ender med at generalsekretær Visser ‘t Hooft sender sin kollega Robert Bilheimer til Sør-Afrika for å samtale med rådets medlemskirker. Bilheimer får bekreftet den store uenighet i fortolkningen av hva som egentlig skjer i landet generelt og i synet på Nasjonalistpartiets politikk for atskilt utvikling/apartheid spesielt. Her er engelskspråklige kirker med tette bånd til den gryende svarte opposisjonen og her er tre hvite reformerte kirker som står svært nær myndighetene, ja leverer den teologi de trenger for å bygge en apartheidstat.

Naudes bånd til den hvite makteliten

Pastor Beyers Naude tilhører NGK, som er den største av de hvite reformerte kirkene og medlem i KV. Han er ny-tiltrådt prest for menigheten i Aasvoelkop . Han kommer fra en innflytelsesrik Afrikaaner-familie med lederskap i mektige Afrikaaner Broederbond som arbeider for at den hvite makt skal opprettholdes og som har tette bånd til Nasjonalistpartiet og statsminister Verwoerd. Naudes karrierevei i den hvite makteliten er åpen.

Bilheimer aner ikke at han samtaler med en som skal bli en av de fremste representanter for hvit motstandskraft mot apartheid - men ikke ennå.

—  

Nå deltar han i delegasjonen som møter utsendingen fra Geneve. Etter møte ber Bilheimer om et eget møte med Naude. Bilheimer aner ikke at han samtaler med en som skal bli en av de fremste representanter for hvit motstandskraft mot apartheid - men ikke ennå. Bayers Naude er et dypt konservativt menneske. Han er primært opptatt av at ingenting må hindre kirkens forkynnelse av evangeliet. Utsendingen fra KV får høre at flertallet av de svarte er tilfreds med situasjonen i landet. Mangel på organisering er grunnen til at dette ikke er kjent utenlands. Dessuten, den svarte befolkning ser ikke noe galt i passlovene. Men Naude bekrefter at det er et stort behov for mer samtale kirkene imellom. Bilheimer returnerer til Geneve med et mandat: KV må planlegge en lukket konsultasjon for kirkene i landet hvor alle får legge fram sitt syn.

Begynnelsen på forvandlingen av Beyers Naude

Beyers Naude trekkes inn i planleggingen av det som skal bli Cottesloe-konsultasjonen. Han får blant annet i oppgave å søke å overtale myndighetene til å la den anglikanske biskopen i Johannesburg, Ambrose Reeves , få innreisetillatelse til sitt hjemland slik at han kan delta på konsultasjonen. Han hadde forlatt landet like etter Sharpeville-massakren med dokumenter som bidro til å belyse for den europeiske anti-apartheid bevegelsen hva som hadde foregått. Da han vendte tilbake, ble han øyeblikkelig deportert fra landet. Nå truet hans kirke med å trekke seg fra konsultasjonen dersom biskop Reeves ikke fikk delta. Beyers Naude lyktes ikke med sitt oppdrag, men Reeves kirke valgte til slutt likevel å delta. Fordi konsultasjonen var multi-etnisk og skulle gjennomføres på et universitetsområde, tilbyr Beyers Naude seg å forberede enkelte deltakere fra sin kirke på at de måtte dele overnattingskvarter og måltider med svarte. Det hadde de aldri gjort tidligere.

Cottesloe-konsultasjonen ble begynnelsen på forvandlingen av Beyers Naude. I intervjuer har han fortalt om hvordan «konsultasjonen arbeidet i det stille med ham». Han holdt selv en lav profil under selve forhandlingene. I sin selvbiografi vitner han om hvordan tillitsfulle og åpne samtaler gjorde sin virkning på ham og på andre. Det var viktig at det var en fra samme kirkefamilie som hans egen- KVs generalsekretær Visser t’ Hooft var selv reformert med nederlandsk bakgrunn - som holdt de daglige morgenandaktene. Og amerikaneren Franklin Clark Frys åpningstale - han var president i Det lutherske verdensforbund- var helt i tråd med Beyers Naudes innstilling : «Kommer det til å bli utvist press fra konferanseledelsens side? Hvis det betyr press mot samvittighetene, er svaret nei, Det er ikke KVs oppgave å gjøre det mot noen kirkers samvittighet. Men hvis press betyr press fra Guds ord, er svaret ja. Det presset er likt fordelt på oss alle.» Dermed var tonen satt.

Slutterklæringen fra Cottesloe-konsultasjonen er ingen politisk radikal erklæring slik så mange senere kirkelige erklæringer skulle bli. Den peker riktignok på flere diskriminerende forhold som myndighetene bør rette på. Men om kjernespørsmålet - hva skal kirken si om apartheidpolitikken i lys av Guds ord- finnes det ingen enighet. Man medgir åpent at her finnes to ulike syn. Den ene fløyen sier: «Med et kristent livssyn er det prinsipielt umulig å støtte apartheid - og dessuten virker den ikke i praksis.» På den andre fløyen sa man: «Atskilt/differensiert utvikling av rasene kan forsvares ut fra Bibelen - og er dessuten det eneste realistiske i et samfunn hvor alle har krav på utvikling.» Det er denne siste posisjon han nå for alvor begynner å sette spørsmålstegn ved.

Lojalitet til menigheten eller lojalitet til sin samvittighet?

Stormen i det hvite Afrikaaner-samfunnet var imidlertid kraftig da Cottesloe-erklæringen blir kjent. Statsminister Wervoerd ser dette som en utenlandsk intervensjon og krever at NGK-synoden skal avvise erklæringen og gi sin støtte til Nasjonalistpartiet og Broederbond truer sine medlemmer som har deltatt. Disse politiske forsøk på å binde samvittighetene ser Beyers på som særdeles alvorlige og de blir avgjørende for de valg han nå tar. «Dette ble et vendepunkt i mitt liv», skriver han i sin selvbiografi. Og nå skjer ting fort. Hans egen menighet avviste Cottesloe-erklæringen og anbefalte at kirken brakte sitt medlemskap i KV til opphør - noe den også gjorde. Natten før et allmøte i menigheten blir han klar over at valget hans står mellom lojalitet til menigheten og lojalitet til sin samvittighet og at han må velge det siste. Apartheidpolitikken kan ikke forsvares ut fra Bibelen. Cottesloe-erklæringens politiske anbefalinger er i tråd med evangeliet. Loddet er kastet for Beyers Naude. Han fratrer som prest og starter opp Christian Institute i 1963 og begynner å utgi tidsskrifet Pro Veritate. Det er i disse årene vi i Den norske kirke for alvor blir kjent med Beyers Naude og utvikler et samarbeid som varer helt til hans død i september 2004.

Fra disse årene kommer kallenavnet OmBey (Bestefar), Det var hva de kalte ham.

—  

Historien om årene i Christian Institute skal ikke fortelles her. Heller ikke årene med utstøtelser, trakassering fra myndighetene , fengsling, rettsak, husarrest, reiseforbud og siteringsforbud. En liten, men viktig del av historien fortjener likevel å bli fortalt her. Som generalsekretær i det sørafrikanske kirkerådet etablerte han dialog med frigjøringsbevegelsene ANC og PAC i eksil. På den tid var dette noe som også de engelsk-språklige kirkene var nølende til. Beyers intensjon var politisk, men også pastoral. Han forsto dilemmaene mange unge svarte studenter sto i mellom å forlate landet og slutte seg til frigjrøringsbevegelsene som var under oppbygging, eller studere videre og arbeide innenfra. Fra disse årene kommer kallenavnet OmBey (Bestefar), Det var hva de kalte ham. For habo Mbeki, Steve Biko, Frank Chikane, Brigalia Bam og mange andre var han bare OmBey. Det finnes et vakkert bilde fra Beyers Naudes begravelse hvor Bestemor Ilse, Beyers kone, trøster Thabo Mbeki. Han er da ANCs formann og landets president.

To minner til slutt- begge en del av Cottesloes virkningshistorie

1995. Vi sitter i den lille kontoret i Johannesburg; han, jeg og vennen og kollegaen Wolfram Kistner. De vil legge ned sin lille økumeniske rådgivningstjeneste som også Den norske kirke har hatt så stor nytte av. Apartheid er bekjempet. Beyers Naude er 80 år. Det er følelser i sving da han forteller at han har vært invitert til å preke i den menighetskirken som han selv var med å bygge, 32 år etter de skilte lag. Da han entrer prekestolen bryter det ut spontan applaus og menighetens pastor omfavner den gamle mannen. Beyers sier: Det var et håpstegn for det nye Sør-Afrika. Et symbol på den forsoning som trengs innad i min kirkefamilie så vel som mellom alle kirkene i landet. Mitt budskap den søndagen var en bønn om forsoning bygget på ekte omvendelse fra fortiden og vilje til gjenopprettelse av relasjoner.

2004 . Beyers Naude nærmer seg 90 år. Han bor på et sykehjem ikke langt fra sin bolig utenfor Johannesburg. Vennen Wolfram har tatt meg med dit. Det er ganske tidlig formiddag, Ilse, hans kone, er allerede kommet. Som alltid, spør han først hvordan det står til med min familie. I bilen har jeg fortalt Wolfram om vår multifunksjonshemmede datter. Nå forteller han dette videre til Beyers og ilse og -bønnemennesker som de begge er - ber de en liten bønn for henne. Så forteller Beyers om gleden da Nelson Mandela kom for å hilse på. Og håpet hans om at også Thabo Mbeki, som nå har overtatt etter Madiba som landets president, vil finne tid til å komme. For å ta farvel, men også for å høre OmBeys siste formaninger. Jeg kan høre hans bekymringer for noen av sidene ved framveksten av det nye Sør-Afrika.

Før jeg tar farvel, ber han meg om å lyse velsignelsen på norsk. Noen måneder senere sovner Beyers Naude fredelig inn. Velsignelsen fra Cottesloe-konsultasjonen er ved ett av sine stoppesteder. Men det finnes flere. Rasismen er ennå ikke slått ned - verken i Sør-Afrika eller i Norge.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt