Ikke undervurder det religiøse engasjementet i terror og korstog

Trond Enger

Førsteamanuensis i religionskunnskap (em.) ved Høyskolen i Østfold, prest

27. november 1095 samlet en stor menneskemengde seg i den franske byen Clermont. Paven, Urban II, skulle tale til folket. Han var i byen for å lede et konsil, en forsamling av alle Kirkens biskoper, men katedralen, der konsilet fant sted, var for liten til alle som ønsket å høre paven, så det hele skjedde under åpen himmel.

Paven holdt en tale vi ikke kjenner den nøyaktige ordlyd av. Men talens virkningshistorie kjenner vi. Talen avstedkom en massebevegelse som skulle vare i 200 år og senere gå inn i historien under betegnelsen «korstogene».

Virkningen av talen var voldsom også der og da. Paven ble flere ganger avbrutt av begeistrede tilrop fra mengden, og i en slags ekstase – eller skulle vi heller kalle det massehysteri – ble det ropt «Gud vil det!».

Hva var det så Gud etter mengdens oppfatning ville? Paven oppfordret folket til å hjelpe den bysantinske keiser i Konstantinopel i kampen mot de fremrykkende tyrkiske seldsjukker, samt å befri Det hellige land og Jerusalem fra «de vantro», fra de muslimske herskere, som hadde tatt kontroll over Jerusalem allerede i 638.

LES OGSÅ: Korsfarerne hadde mer tro enn blodtørst

Religiøst motiverte korstog og terror

Det var lenge en utbredt oppfatning at korsfarernes motiver var alt annet en religiøse. Men nyere forskning har påvist at deres fremferd og delvis brutale opptreden, f.eks. overfor muslimer og jøder da de i 1099 erobret Jerusalem, var langt mer religiøst motivert enn ofte antatt. Paven hadde i sin tale i Clermont lovet syndsforlatelse – om det bare var for dem som ble drept underveis, eller om det gjaldt alle som deltok, går ikke klart frem av de referater av talen som foreligger. Paven hadde også ifølge ett av referatene talt om behovet for mer livsrom for de angivelig trangbodde europeerne; så motivene for å delta i kampene mot muslimene var selvfølgelig blandete. Likevel er den religiøse glød både hos korsfarerne og deres muslimske motstandere sikkert undervurdert. Å dra på korstog til Det hellige land og Jerusalem var for en konge eller ridder rett og slett et materielt tapsprosjekt, har nyere forskning påvist.

Heller ikke i den moderne terror i islams navn skal vi undervurdere det religiøse engasjement. På samme måte som den tidligere voldsutøvelse i kristendommens navn dessverre hadde noe med kristendommen å gjøre, har også den moderne voldsutøvelse og terror i islams navn noe med islam å gjøre – selv om man påstår det motsatte. Det kommer nærmest som et mantra fra både muslimer og ikke-muslimer etter terrorhandlinger der terroristene har ropt Allahu akbar - Gud er størst -: Terroren og volden har ingenting med islam å gjøre – selv om den utføres i islams navn. Man er ikke villig til å ta terroristenes religiøse engasjement og forankring på alvor. På samme måte som man lenge i forskningen heller ikke var villig til å ta middelalderens til dels brutale kristne korsfareres og de muslimske erobreres religiøse forankring og engasjement på alvor.

Fatal fundamentalisme

Hvorledes henger dette sammen? Problemet er fundamentalismen. Både kristendommens hellige bok, Bibelen, og muslimenes hellige bok, Koranen, er mangslungne bøker. Med et fundamentalistisk forhold til Bibelen eller Koranen kan man finne ryggdekning for det meste av vold, krig og rene massakre mot dem som ansees som angjeldende religions fiender. Hvis Bibelen eller Koranen tillegges det som kalles formal autoritet: at noe er sant (for muslimer) fordi det står i Koranen, eller (for kristne) fordi det står i Bibelen, kan konsekvensene bli fatale.

I århundrer var et fundamentalistisk syn på det som for kristne ansees som hellig skrift, Bibelen, rådende også blant majoriteten i kristenheten. Vi vet hva det førte til. Med Bibelen i hånd begrunnet kristne både slaveri og diverse kriger, og det kirkelige lederskap motarbeidet og endog forfulgte ulike frihetskjempere – både dem som kjempet for politiske friheter, for arbeideres og kvinners rettigheter, og for akseptants av seksuelle minoriteter.

Heldigvis besinnet de fleste kristne seg og fant tilbake til sin egen grunnvoll, personen Jesus fra Nazaret. Det er jo han som er kristendommens sentrum – ikke en bok. Boken, Bibelen, har autoritet bare i den grad den inneholder forkynnelsen av og om Jesus Kristus. Og da er det holdninger og gudsforestillinger i Bibelen vi som kristne både kan og må si et klart nei til. Derfor har de aller fleste kristne i dag mannet seg opp til å bli frihetens og toleransens forkjempere. Ikke fordi de har tilpasset seg «tidsånden», men fordi de har besinnet seg og satt Jesus og hans budskap i sentrum.

LES OGSÅ: Erling Rimehaug: De fleste troende mener de tilhører fredens religion. Men alle religioner har sine voldelige sider

Koranen i sentrum

Annerledes er det i islam. Der står boken – altså Koranen – i sentrum. Den har ifølge islam guddommelig opphav og derfor også guddommelig autoritet. Hele Koranen. Og den inneholder – som Bibelen - alt fra de skjønneste utsagn om Guds kjærlighet og barmhjertighet til det mest hårreisende om hvorledes man skal behandle dem som ansees som Guds fiender.

Men også med et fundamentalistisk forhold til sitt hellige skrift, går det allikevel stort sett bra. Som vi vet, er jo de aller fleste muslimer like fredelige og gode samfunnsborgere som folk flest. Det samme kan vi konstatere også når det gjelder de fleste kristne som hadde og har et fundamentalistisk forhold til sin hellige bok, Bibelen. Det er fordi de i realiteten lar visse deler av de angivelig hellige tekster sove, og mer eller mindre intuitivt skjønner at det i Koranen, slik som i Bibelen, finnes et sentrum og en periferi, at alt ikke har like stor autoritet.

Må våge å si nei

Men hvis alt – det være seg i Koranen eller Bibelen – likevel får lov til å bli stående uten at det sies et klart og tydelig nei til det som truer fundamentale og uoppgivelige menneskerettigheter og friheter, risikerer man alltid at noen tar utsagnene som de står, med fatale konsekvenser for angjeldende religions angivelige fiender. Med andre ord: Terroren og voldsutøvelsen i islams navn blir vi ikke kvitt før muslimene selv tar et oppgjør med det fundamentalistiske forhold de har til Koranen.

Men hvorledes det skal gå til, må de selv finne ut av.

LES MER:

[ Bibelforsker: – At Breivik bruker Bibelen feil, er uinteressant. Vi må forstå hvorfor det har effekt ]

[ Har analysert ni lærebøker: – Beskriver tolerante arabiske erobrere og voldelige europeere ]

[ Korstogene blir ikke lenger sett på som plyndringstokt ]

---

Fakta:

---