Verdidebatt

Den vanskelige døden

Alle som har sett døden på nært hold har erfart dette: Noen ting i livet har vi ikke kontroll over. Skjuler det seg antagelser om menneskelivet i dødshjelp-debatten som faktisk ikke stemmer?

«Kan det være at vi i et forsøk på å fjerne lidelsen helt, samtidig umenneskeliggjøre den?» spør Sara Marie Grimstad
 i dette innlegget om aktiv dødshjelp.

Sara Marie Grimstad


Undervisningsansvarlig i Menneskeverd.

En høstdag sent i 2014 satt jeg med et multihandikappet barn på fanget, i en slum i Kenya ikke så langt fra der min egen kenyanske familie bor. Jenta jeg holdt rundt levde i ekstrem fattigdom. Hun ble båret gjennom slummen til en skole hver dag. Hun hadde aldri blitt vurdert av en kyndig lege, aldri fått noen hjelpemidler eller vært i nærheten av å få en diagnose.

Det var ingenting som stemte med kroppen hennes. Hun klarte ikke kommunisere, verken verbalt eller med hendene. Hun fikk ukontrollerte anfall flere ganger om dagen, kroppen hennes var full av blåmerker etter å ha slått seg under de voldsomme anfallene. Det føltes som flaks om vi fikk i henne væske hver dag, og å få i henne mat – som ofte bare var litt grøt – var en kamp. De få gangene hun smilte hver dag var da hun så morens ansikt og når hun falt i søvn, utslitt etter anfall. Dette var livet hennes – og det er sikkert livet hennes i dag også, hvis hun lever.

Der lidelse preger livet

For meg ble dette et sterkt møte med lidelsen. De gangene jeg har opplevd alvorlig sykdom og død i familie og i vennekretsen min her i Norge har jeg alltid tenkt tilbake på denne jenta. Lidelse er universelt og like brutalt uansett hvem det gjelder og hvordan den rammer. Man skal likevel ikke reise så langt for å komme til steder hvor ekstrem lidelse og nød preger hverdagen til mennesker på en helt annen måte enn her.

Man skal heller ikke reise så veldig langt tilbake i tid før det samme var sant for oss. Det er ikke lenge siden livet var ganske mye vanskeligere å leve enn det det er for de fleste europeere i dag. Krig, nød og sult har preget verdensdelen vår i mange århundrer. I tillegg har mennesker vært prisgitt den medisinske utviklingen i sin levetid. Fantes ikke smertelindring det året du fikk tannverk eller måtte operere – ja, så var det kjipt for deg. Det har vært ubeskrivelig lidelse og mange uår. Likevel har tanken om at livet er verdt å kjempe for preget kulturen vår. Vi dreper ikke når livet blir vanskelig – vi finner nye måter å overleve på.

Hvordan hadde samfunnet vårt sett ut hvis aktiv dødshjelp ble lov og normalt for 150 år siden? Hvor mange av oss hadde valgt å leve videre under langt vanskeligere vilkår enn i dag hvis legen hadde kunnet sette en endelig stopper for lidelsen vår? Hvilke normer rundt sykdom, sårbarhet og lidelse ville dannet seg over tid? Og hva blir egentlig konsekvensene for samfunnet vårt 100 år frem i tid hvis vi legaliserer aktiv dødshjelp nå?

LES OGSÅ: KrF reagerer på SVs ønske om dødshjelp-utvalg: – Kan få snøballen til å rulle

Hvorfor ikke legalisere?

I dag er livet langt mer behageligere for de fleste i Norge enn det var for bare 100 år siden. Vi har ikke nærkontakt med døden på samme måte som før. Vi har et helsevesen med kompetanse, barnedødeligheten er lav, tanken om human behandling står sterkt overalt, den medisinske utviklingen er i full fart fremover og svært mange sykdommer som man før bare drømte om å behandle kan gjøres noe med. Med dette som bakteppe er det et tankekors at ønsket om å få legalisert aktiv dødshjelp er ubehagelig sterkt til stede. Vi vil bestemme over vår egen død og selv definere når nok er nok.

Forkjemperne for dødshjelp har helt rett – vi kan ikke stikke under en stol at det store flertallet ønsker at leger skal ha mulighet til å ta livet av pasienter. Vi kan heller ikke lukke øynene for at der dødshjelp er gjort lovlig har pasientgruppene vokst; både fysiske og psykiske lidelser kvalifiserer til tilbudet om dødshjelp. Kriteriet som gjør seg gjeldende i Belgia og Nederland og som muligens også vil gjelde her er «uutholdelig lidelse». Hvis du lider nok skal du få dø. Selvfølgelig kan en forstå enkeltmenneskets ønske om å dø. Det er ikke alle sykdommer vi kan helbrede og fra media kjenner vi nå mange historier om mennesker i svært vanskelige situasjoner. Så, hvorfor kan vi ikke bare legalisere?

Fremmedgjøring av syke

Debatten om aktiv dødshjelp avslører enkelte antagelser om menneskelivet som jeg mener ikke stemmer. Selvråderetten settes over alt annet og skal være gjeldene i alle deler av livet, også i møte med døden. Alle som er blitt syke, opplevd sykdom i nær familie eller sett døden på nært hold har fått erfare det motsatte – at vi i bunn og grunn er sårbare og skjøre. Vi kan kontrollere mye i livet, men de aller største tingene i livet er ofte utenfor vår kontroll.

«Det var ikke noe liv de siste månedene, han opplevde å bli helt hjelpetrengende, det var uverdig å se på» eller «jeg vil aldri oppleve å dø på den måten» er setninger man hører gjentatte ganger når dødshjelp debatteres. Nei, selvfølgelig vil du ikke det. Ingen vil det. Men hva sier det egentlig om det vi tenker om å være avhengige av andre og trenge hjelp? Hva sier det om hvilke verdier som preger oss? For meg virker det som at vi fremmedgjør oss fra den syke og stempler hans/hennes situasjon som uverdig når det faktisk er helt menneskelig. Er det noe som er mer menneskelig enn å be om hjelp?

Heller dø enn å få hjelp?

Kan det være at vi i et forsøk på å fjerne lidelsen helt, samtidig umenneskeliggjøre den? Dypest sett er vi fullstendig avhengig av andre mennesker. Flere år av livet vårt klarer vi ingenting selv – enten som barn eller som gammel. Det samme gjelder i møte med sykdom. Det er her de mister meg – de som har gode argumenter for å legalisere dødshjelp. Det er et gigantisk steg å gå fra å ha et helsevesen som gjør alt for å minske lidelsen til å få et helsevesen som også kan fjerne den helt– ved å ta menneskeliv. Vil vi virkelig heller dø enn å være hjelpetrengende? Er ikke dette et forsøk på å forandre hva det vil si å være menneske?

Kanskje kan vi forsvare det i de enkelte tilfellene vi alle tenker på som forferdelige – men hvis det betyr at vi i samme vending gjør det enda vanskeligere å være menneske på det mest sårbare så burde vi tenke oss godt om. Om en mulig konsekvens av å legalisere dødshjelp vil føre til press om å velge døden fremfor å være en byrde for familie og helsevesen er det bekymringsfullt. Jeg klarer ikke å lytte til argumentene for aktiv dødshjelp uten å tenke at vi lyver til oss selv om hva det vil si å være menneske.

LES MER:

Frp og SV med felles fremstøt: Vil ha utvalg som kan utrede dødshjelp-temaet

«Da min far ble alvorlig syk besluttet legene å stanse tilførselen av væske og næring»

Livsforlengende behandling er hyppig problemstilling ved sykehusene

Nederland vil gjøre aktiv dødshjelp lovlig for barn under tolv år

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt