Brev til Macron fra en ung, fransk muslim

Souleymane Bah

Analytiker i digital marketing

Kjære Emmanuel Macron,

Landet vårt har det ikke bra og det gjør meg trist. Jeg skal forklare deg hvorfor. Jeg blir kvalm av barbarismen fra noen få fanatikere og ekstremister som splitter det vakre landet vårt.

Da vi ble verdensmestere

Kvelden 15. juli 2018 føles så fjern nå. Den kvelden vant vi fotball-VM for andre gang i historien. For min egen del var dette første gang jeg fikk oppleve hva brorskap betyr, det ordet som er en del av vårt nasjonale slagord. Hele Frankrike feiret, i alle samfunnslag. Vi skilte ikke mellom opprinnelse, kjønn eller religion. Alle feiret sammen som brødre og søstre den kvelden.

Dagen derpå var tøff. Da var vi tilbake i virkeligheten og alle vendte tilbake til sine hverdagsliv. Noen dro på ferie i Frankrike eller i utlandet. Andre, som ikke har tilgang på de samme økonomiske ressursene, ble igjen i arbeiderklassestrøkene denne glohete sommeren.

LES OGSÅ: «Angrepene vil kunne føre til enda hardere fronter mellom storsamfunnet og franske muslimer»

En real ørefik

De siste dagene, ukene og månedene har samfunnsdebatten dreid seg om frihet, blant annet om ytringsfriheten. Debatten hisser opp alle. Som en fransk borger synes jeg nå det er viktig å minne deg om slagordet vårt: Frihet, likhet og brorskap. Det er ditt ansvar å gjøre disse ordene løfterike for hele den franske befolkningen.

Den 2. oktober hadde jeg hjemmekontor i den koselige leiligheten min på den fasjonable vestkanten i Oslo. Naiv som jeg var, tenkte jeg det ville være en god ide å se talen din om islamsk separatisme i Frankrike. Men skal jeg være ærlig med deg, så satte jeg nesten kakaoen i vrangstrupen. For en ung, fransk mann med afrikansk bakgrunn og som vokste opp i en parisisk forstad, ble talen en real ørefik.

Er det nå jeg skal si jeg er veganer i stedet for å be om halal dersom jeg blir tilbudt svinekjøtt, tenkte jeg - for ikke å bli mistenkt for å være en mann midt i en radikaliseringsprosess?

LES OGSÅ: «Mange muslimer avbilder profeten, andre mener det er blasfemi. Hvordan forholde seg til det?»

Jeg har aldri sett hat

Nei, «islam er ikke i krise», Emmanuel - for å sitere deg. Og franske muslimer er ikke problemet. Vi, muslimene i Frankrike, inkludert meg selv - omtrent 8 prosent av befolkningen - er faktisk ofrene for denne språkmishandlingen.

Det er et ubestridelig faktum at noen få mennesker under dekke av å være troende muslimer ødelegger for alle andre muslimer, som praktiserer religionen sin med respekt for den franske republikkens verdier. De siste årene har jeg sett hvor leie og frustrerte mine muslimske venner er over å bli stigmatisert, diskriminert og utestengt. Men jeg har aldri sett hat.

Det som stadig overrasker meg er de franske medienes fasinasjon for muslimer i Frankrike, både på TV og i avisene. Samtidig gjør jeg meg den samme observasjonen hver gang: Hvor er muslimene? Det er som om vi skulle sett menn på TV som gang på gang diskuterer graviditet og abort, uten at en eneste kvinne er å se på skjermen. For å være ærlig er det flaut.

Et rop om hjelp?

Under nedstengingen av samfunnet har temaer som mangfold og inkludering blitt like trendy som surdeigsbakst. Men vi må gjøre handling ut av ordene dersom vi ønsker å slå ned på diskriminering.

For tre uker siden, like etter at du hadde holdt talen din, angrep noen ungdommer politistasjonen i Champigny - der også jeg vokste opp - med fyrverkeri. Hendelsen preget overskriftene dagen etter. Man kunne lese at regjeringen din skulle komme med «tøffe motreaksjoner». Selv mener jeg det en stor feil. På ikke noe tidspunkt prøvde du å forstå motivasjonene bak angrepene på politiet. Var det et rop om hjelp?

Forstaden der jeg vokste opp er dessverre også arnested for radikaliseringen av noen unge mennesker. Jeg var heldig som klarte å komme meg ut av gettoen. Det samme gjelder ikke for noen av mine venner og bekjente, og det vil kanskje heller aldri skje for dem.

I disse ekskluderte nabolagene finner vi alle problemene i samfunnet vårt i konsentrert form: Høy arbeidsledighet, fattigdom, kriminalitet; intet håp i horisonten. Når jeg tenker over det, er det er mirakel at jeg er der jeg er i dag, takket være en god utdanning både hjemmefra og fra lidenskapelige lærere på skolen, definerende møter, nysgjerrighet, og for å si det som det er: flaks.

LES OGSÅ: Oslo-lærere tar med Muhammed-karikaturer i klasserommet: – Jeg er skremt

Du kan vinne krigen mot separatisme

Forrige uke var jeg på kino med kompisen min Martin. Vi så den 25 år gamle klassikeren Hatet (som jeg anbefaler deg å se også), den er stadig relevant. Etter filmen spurte Martin meg om det fortsatt er slik i dag, og om jeg har vokst opp i denne type miljø. Flau som jeg var svarte jeg ham at de siste 20 årene har det bare blitt verre.

Emmanuel, vi trenger deg. Du må investere i ungdommen og i utdanning. Du må ta kampen mot fattigdommen og ulikhetene som stadig øker i landet vårt.

På den måten vil du garantert vinne krigen mot separatismen.

Kronikken er oversatt fra engelsk til norsk av redaksjonen.

LES MER:

• Religiøse ledere i Norge: – Et usselt angrep på troende

• «To dager før drapet på Samuel Paty sto jeg utenfor klaserommet med Charlie Hebdo»

• Macron forsvarte Mohammed-karikaturene. Nå er Frankrike i hardt vær i den muslimske verden

---

Fakta:

---