Kari Rørstad, pårørende
Da min far i mai ble innlagt på OUS sykehus med lungebetennelse og senere døde, ble jeg oppmerksom på en side ved behandlingen av eldre som bør diskuteres. Jeg sikter til at lindrende behandling ofte er det samme som en styrt død, ettersom pasienten nektes væske og næring.
Min far hadde store tørstelidelser
Etter noen dagers innleggelse kom legene til at min far trolig ikke ville bli frisk. De besluttet å avslutte behandlingen og stanse tilførsel av væske og næring. Dette var starten på noen forferdelige dager der min far hadde store tørstelidelser. Så lenge han hadde krefter ropte han «gi meg vann», «jeg dør av tørst», o.l., før han etter hvert kun klarte å si «tørst, tørst». De to siste dagene hadde han ikke lenger krefter til å snakke eller røre seg, og kunne heller ikke be om drikke.
Jeg forsøkte kontinuerlig å overtale helsepersonellet til å gi ham væske, både for å gi ham en sjanse til å komme seg på egenhånd, og for å lindre tørstelidelsene. Sykehusets løsning var kun stadig større doser morfin. Hvorvidt han døde av dehydrering eller lungebetennelse vil vi aldri få vite.
LES MER: Oslo Universitetssykehus ønsker å ettergå hendelsen med Rørstads far
Kan ikke kalles annet enn en styrt dødsprosess
Min far hadde ingen underliggende sykdommer, var klar og bodde hjemme. Han hadde heller ikke korona. Verken mine søsken eller jeg var involvert i avgjørelsen om å avslutte behandlingen.
I ettertid har jeg forstått at denne praksisen er utbredt. Dersom legene mener pasienten ikke vil komme seg eller få et fullverdig liv ved en tilfriskning, iverksettes lindrende behandling i form av morfin kombinert med stans i væske og næring.
Fremgangsmåten er dypt betenkelig. Aktiv dødshjelp er forbudt i Norge. Siden ingen kan leve mer enn noen dager uten vann, kan behandlingen vanskelig beskrives som noe annet enn en styrt dødsprosess.
LES MER: Forsker: Pårørende kan medvirke, men behandlere har siste ordet
Leger er feilbarlige
Enda mer problematisk er det at pasienten fratas enhver mulighet til å komme seg på egenhånd. Leger er i likhet med oss andre feilbarlige. En rekke undersøkelser har vist at kunstig intelligens er langt bedre enn selv erfarne leger til å stille diagnoser og forutse om en pasient vil overleve. Legens vurdering om at pasienten ikke vil bli frisk er følgelig ikke nødvendigvis riktig. For pasienten blir imidlertid utfallet det samme - død innen noen få dager. I prosessen utsettes de pårørende for press om å godta livsforkortende behandling som stadig økte morfindoser, under henvisning til at den syke ellers får unødige lidelser.
I min fars tilfelle fremholdt legene at studier har vist at stans i væske reduserer pasientens lidelser. Umiddelbart fremstår denne type studier etisk betenkelige. Det er heller ikke opplagt hvordan man kan måle smerte hos syke og døende. Som nevnt fortsatte min far å be om vann helt frem til de siste to dagene da han ikke lenger hadde krefter til å snakke eller røre seg.
LES OGSÅ: Snudde i synet på dødshjelp etter nederlandsk utvikling – advarer norske politikere
Tilfriskning kan skje
Muligens siktet legene til at dette forkorter pasientens liv, og med det reduserer lidelsene. Det er i så fall vanskelig å se at dette kan være tungtveiende. Uansett bør gevinsten ved en mulig tilfriskning veie langt tyngre enn eventuelle fordeler ved et forkortet dødsleie.
Såkalt svogerforskning har begrenset interesse. Likevel vil jeg nevne tre eksempler fra egen omgangskrets. To venninner fortalte at da deres demente mor var innlagt med lungebetennelse, ble de tilkalt med beskjed om at moren var døende. Legene ville slutte med både antibiotika, næring og væske. Døtrene fikk overtalt legene til å fortsette behandlingen. Moren kom seg helt.
Da en bekjents bestemor var innlagt på sykehus, ville legene avslutte behandlingen og stanse tilførsel av næring og væske. Et familiemedlem som også var sykepleier, fikk gjennomslag for at bestemoren likevel skulle få væske. Bestemoren ble helt frisk. En annen venninne fortalte at da hennes demente far brakk lårhalsen, fikk han ingen annen behandling enn morfin og stans i væske og næring. Han døde - naturligvis - etter noen få dager, selv om han ikke hadde andre sykdommer enn lårhalsbrudd og demens.
LES OGSÅ: Dement fekk aktiv dødshjelp – viste teikn til motvilje då sprøyta skulle setjast
Rettssikkerhet for eldre
Slike enkelteksempler bør ikke tillegges for stor vekt. For meg er de likevel urovekkende. De gir inntrykk av vilkårlighet, store feilmarginer og liten rettssikkerhet for eldre og demente. Det er stor forskjell på å avslutte en sykdomsbekjempende behandling og å igangsette en prosess som aldri kan lede til annet enn død innen få dager. Praksisen fremstår etisk problematisk.
LES MER:
[ – Eldres seksualitet er usynliggjort og stigmatisert i samfunnet. Det er på høy tid å bryte tabuer ]
[ Heiberg i stort intervju om aldring: – Fortsatt er gamle mennesker stort sett på utsiden ]
---
Fakta:
---
