02 December 2020



Verdidebatt

Kirkedemokratiet må styrkes

Deler av tilskuddet Den norske kirke får bør gå til grupperingene som stiller til valg. Slik risikerer vi ikke at det blir lite attraktivt å inneha ledende verv i kirken, eller at bare et fåtall mennesker har mulighet til å påta seg slike verv.

Gard Sandaker-Nielsen

Leder i Åpen folkekirke

I år er det 100 år siden menighetsrådene ble opprettet og førte det allmenne lekmannsskjønn inn i styringen av Den norske kirke. Ved å gi alle døpte medlemmer mulighet til stemme på sine tillitspersoner og selv stille til valg, har kirken slått rot og blitt en folkekirke der medlemmene har reell innflytelse. Nå er tiden moden for å videreutvikle rollen som folkevalgt og styrke rammene for kirkedemokratiet.

Styrke for folkekirken

De siste 100 år har kirkedemokratiet sakte, men sikkert utviklet seg. Samvirkemodellen mellom embete og råd er etter min vurdering en modell som fungerer godt. Fellesskapet har gitt noen et særskilt ansvar for å føre tilsyn – episkopæ (gresk). Hos oss er dette tilsynet lagt til biskopen. Og biskopen er plassert inn i den demokratiske rådsstrukturen og sammen er de forpliktet på de vedtak som fattes. Det gir en gjensidig forpliktelse som er en styrke for folkekirken vår.

Kirken låner elementer fra det borgerlige demokrati, men borgerretten må samtidig forstås og begrunnes gjennom kirkens egenskap av å være nettopp et kirkesamfunn og ikke en hvilken som helst annen organisasjon eller statlig og kommunal virksomhet.

LES OGSÅ: Skjønner du ikke helt hva Kirkemøtet er? Vårt Land hjelper deg med å forstå kirkedemokratiet

Demokratisk underskudd

Dåpen gir oss medansvar i kirken. Kirkens døpte medlemmer «døpes» til ansvar for kirkens. Gjennom kirkevalget har kirken tatt skrittet og gitt alle medlemmer like mye innflytelse over hvem som styrer i menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøte. Organiseringen av styring og ledelse gjennom et embete og råd, som er gjensidig forpliktet på hverandre, har sikret oss en sunn maktfordeling i Den norske kirke.

Men vilkårene for å utøve denne demokratiske rollen gjennom ledelsen av rådene er ikke god nok. I realiteten er det derfor fortsatt et solid demokratisk underskudd i styringen av kirken. For at prinsippet om likeverdigheten mellom embete og råd skal fungere bedre, må vi styrke vilkårene for lederrollen i rådet. For at kirkedemokratiet skal bevares, må det institusjonaliseres og befestes tydeligere i strukturen. Det er behov for å styrke identiteten til de folkevalgte organer på alle nivåer i Den norske kirke.

Utfordringer

Åpen folkekirke har satt utviklingen av den demokratiske kulturen og strukturen i Den norske kirke høyt på vår agenda. Vi har jobbet for å styrke den folkevalgte ledelsen av rådene hver eneste dag siden vi fikk plass i bispedømmeråd, kirkeråd og i Kirkemøtet for snart fem år siden. Men vi erfarer at rammevilkårene for å utøve dette lederskapet er begrenset.

Folkevalgt ledelse i Den norske kirke er i all hovedsak frivillig arbeid vi gjør i tillegg til annen fulltidsjobb. I en organisasjon med 3,7 millioner medlemmer og 7000 ansatte, som er landsdekkende og som ønsker å være tilgjengelig for hele befolkningen, byr dette på utfordringer. De mangler både tid og kapasitet til å både nyttiggjøre seg eksisterende administrativ støtte og samtidig etablere demokratisk kontroll med den samme.

LES OGSÅ: Erling Birkedal: «Vi må spørre oss om hva slags kirkedemokrati vi ønsker oss»

Ulønnet arbeid

I løpet av de siste ti årene har Den norske kirke gått fra å være en statskirke, med Kongen som overhode, til å bli en selvstendig folkekirke, der stat og kommune gjennom skatt lar kirkens medlemmer finansiere kirken sin (og tilsvarende for andre trossamfunn). Men overføringen av ansvaret fra staten til kirken selv, har ikke ført til tilsvarende styrking av rammene for å utføre rollen som folkevalgt. Den jobben gjenstår. Vi må derfor ha en grundig samtale om rammebetingelsene for folkevalgte og hvordan de best kan bedres.

Ledere av bispedømmeråd, Mellomkirkelig råd, Samisk kirkeråd, Kirkens ungdomsutvalg, Kirkeråd, menighetsråd og fellesråd gjør en stor arbeidsinnsats for Den norske kirke – det meste av innsatsen er ulønnet arbeid. Vi må ikke risikere at det blir lite attraktivt å inneha større ledende verv i kirken, eller at det er fåtall mennesker som har mulighet til å påta seg slike verv. Det bør utvikles frikjøp- og kompensasjonsordninger som står i stil til forventet arbeidsmengde og det ansvaret som er tillagt de enkelte ledervervene.

Sikre demokrati

Åpen folkekirke mener at deler av tilskuddet Den norske kirke får til valg og demokrati bør gå til grupperingene som stiller til valg og som får valgt inn medlemmer i Kirkemøtet. Det vil sikre at de folkevalgte kan få et minimum av støtte og legge til rette for kirkepolitisk debatt, forankre forslag og vedtak og bidra til å utvikle nye ideer. For å utvikle en felles forventning og tydeliggjøre rollen som folkevalgt leder i bispedømmet, bør det utarbeides felles instrukser for bispedømmerådsledere. Tilsvarende kan med fordel gjøres for fellesråd og menighetsråd. Opplæring i folkevalgtrollen må også systematiseres bedre, slik at alle har mulighet til å utføre den på en så god måte som mulig. Det vil komme hele kirken til gode.

Den aller beste måten å feire 100-årsjubileet til menighetsrådene er å ta kirkedemokratiet ett steg videre. De nærmeste årene må vi befeste folkevalgtrollen i strukturen og bedre rammevilkårene. Arbeidet med ny kirkelig organisering er en gylden anledning til å heve ambisjonsnivået og sikre at de folkevalgte også får reell mulighet til å være synlige kirkeledere og følge opp de forpliktelser de har tatt på seg gjennom sine verv. Det vil styrke demokratiets plass i kirken. Og kirkens plass i samfunnet.

LES MER:

---

Fakta:

---

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt