Erling Birkedal

Medlem Kirkemøtet

Det er snart et år siden­ kirkevalget i Den norsk kirke, og Insti­tutt for kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) har levert sin evalueringsrapport. Så langt har ­debatten dreid seg om oppslutning om valget. Jeg vil løfte frem noen andre dilemma ved kirkedemokratiet.

Evalueringsrapporten nyanserer mellom to typer valg og dermed to måter å forstå kirken på. Den ene er å tenke kirken som et «samfunn» med politiske valg (med partier). Den ­andre er å tenke på kirken som en ­organisasjon, med personvalg. Jeg er enig med KIFOs forskere som plasserer Den norske ­kirken i en mellomposisjon.

Lokal tilknytning til en menighet

Kirken har to juridiske nivå, soknet og den sentrale kirke. De to grupperinger som stilte til valg i 2019 hadde bare lister til den sentrale kirke. Er det tjenlig for kirken å ha et valgsystem der det ikke er en direkte kopling mellom det lokale og sentrale nivå?

Nå sier jeg ikke at de som er valgt på disse listene i 2019 ikke har tilknytning til en menighet. Spørsmålet er om vi vil utvikle et system som gjør valg til det sentrale rettssubjekt uavhengig av lokalkirken. Dette er utfordrende når et vesentlig formål med de regionale og sentrale organer er å styrke «det kristelige liv i soknet». Det ville være problematisk om det utvikler seg to kulturer i kirken med ­liten tillit mellom lokalt og sentralt nivå.

Utfordrer samspillet mellom prest og lek

Hvordan skal de ansatte (cirka en tredjedel av Kirkemøtet) forholde­ seg til flertallet av ­representanter hvis disse velges og organiseres ut fra et partisystem? Erfaringen så langt har vist at det er vanskelig å holde «partilister» for lekmedlemmer og ansatte hver for seg i det politiske arbeidet. Skal partier fremstå som en ideologisk ­interessegruppe for både ansatte og lekmedlemmer? Det utfordrer tradisjonen med samspill mellom «embete og råd» (prest og lek).

I dagens Kirkemøte er det noen som tilhører «partigrupper» og noen ikke. Skal de som ikke er valgt på «partiliste» bli utfordret til å måtte ta stilling til hvilken gruppering de vil delta i? Hvis arbeidet skal bygges på et partidemokrati, er jeg redd for at de som ikke tilhører et slikt parti enten blir presset inn i et system de ikke ønsker, eller blir «på siden» av de prosesser der reelle avgjørelser tas.

Skeptisk til utvikling

Det kirkelige demo­krati er fortsatt i utvikling. Kirkemøtet må ta stilling til flere saker de nærmeste årene­ om veien videre. Jeg ser for meg to alternative modeller en kan ha som ideal:

Kirken som en verdibasert, sammenhengende bevegelse, med menigheten som grunnenhet. En vil her legge vekt på at en har et felles verdigrunnlag og vil fremme en kultur av tillit mellom ulike nivå i ­organisasjonen. Nominering av kandidater til sentralt nivå må da forankres lokalt. Dersom det normalt er én liste med personvalg vil det være logisk med eget valg for ansatte.

Kirken som et «samfunn» med interessemotsetninger, med valg som skal avveie ­interesser, uavhengig av menighetene. Her legger en til grunn at det er stabile ­interessemotsetninger i kirken nasjonalt, tilsvarende som det fungerte i tidligere statskirke­systemet. Flere parti må da stille til valg. For at dette skal bli konsekvent, vil det være ­logisk om alle (også prester og andre ansatte) stiller på listen til et av «partiene» (slik som i Svenska kyrkan).

Jeg vil ikke her argumentere­ ytterligere for den ene eller andre løsning. Det finnes ­naturligvis også mellom­posisjoner (som nå). Jeg legger derimot heller ikke skjul på at jeg er skeptisk til en utvikling i retning av den siste modellen­­.

LES MER OM KIRKEDEMOKRATI HER:

Kirkemøtet ønsker kirkevalg samtidig med offentlige valg

– Den norske kirke har et kompetanseproblem, ikke et demokratiproblem

Kirken trenger grasrotdemokrati