Intoleranse kan være et ideal

Espen Ottosen

Teolog og filosof, informasjonsleder i NLM

Denne høstens debatt om kvinnelige prester i Den norske kirke startet med at domprost Stig Lægdene uttalte at et nei til kvinnelig prestetjeneste «bryter med helt avgjørende sider ved den kristne tro». Han sammenlignet endog et slikt ståsted med rasisme: «Om en bytter ut «kvinne» med «hudfarge» ser en hvor uholdbart praksisen i dag er. En ville ikke akseptert at noen reserverte seg mot samarbeid med mennesker av annen hudfarge» (VL 12/8).

Betyr dette at Lægdene er intolerant overfor motstandere av kvinnelig prestetjeneste? Svaret er et krystallklart ja. Trøsten hans er at han er i godt selskap. For det finnes neppe noen som kjemper for total toleranse.

Tanketomt honnørord

I dag fungerer dessverre begrepet toleranse ofte som et tanketomt honnørord. Ingen vil finne på å uttale at de kjemper for mer intoleranse.

Derimot er mange opptatt av å kjempe mot diskriminering. Det er også begrunnelsen Lægdene bruker i sitt innlegg. Men faktum er at en kamp mot diskriminering nesten alltid innebærer intoleranse – nemlig mot de som diskriminerer.

Allerede i 1945 hevdet den verdenskjente filosofen Karl Popper at vi bør «i toleransens navn forbeholde oss retten til ikke å tolerere de intolerante». Poenget hans var at samfunnet kan slutte å være tolerant hvis vi ikke er villige til å bekjempe intoleransen med makt.

Jeg tror Popper har et poeng. En total toleranse kan være ødeleggende, særlig for minoriteter. Derfor er det nødvendig å straffe oppfordringer til vold mot muslimer eller forby trusler mot jøder. Kanskje må vi også stanse åpenbar feilinformasjon. Nylig fortalte Facebook at benektelse av Holocaust vil sensureres. Begrunnelsen til Mark Zuckerberg var et ønske om å hindre vold mot jøder (Aftenposten 19/10).

LES OGSÅ: Mikael Bruuns omdiskuterte innlegg

Intoleranse er maktbruk

Toleranse er et temmelig fleksibelt begrep. I dagligtale kan «å være intolerant» rett og slett være en beskyldning om mangel på respekt overfor meningsmotstandere. Men i denne artikkelen handler intoleranse om viljen til å bruke maktmidler. I samfunnet betyr det forbud og straff. I Den norske kirke kan det handle om å fjerne kollegaer. Og for Facebook innebærer det sensur.

Så er problemet med å begrense toleransen at vi ofte må bruke skjønn. Hvor går egentlig grensen mellom kontroversielle påstander og farlige konspirasjoner? Hadde Facebook god nok grunn da de nylig sensurerte en artikkel fra New York Post om Joe Bidens sønn? Bør det være forbudt å uttrykke forståelse for halshugging av en lærer i Frankrike eller terror mot en moské? Bør en pastor få sparken hvis han er utro?

Svarene vi gir på slike spørsmål avgjøres langt på vei av verdiene våre. Kritikken mot Facebooks sensur av New York Post har kommet fra Trumps mest ihuga støttespillere. Vi blir neppe overrasket over at det er SV som foreslår et forbud mot nynazistiske organisasjoner, mens det er politikere fra Frp som vil forby barnehijab.

Den nære sammenhengen mellom verdier og toleranse er utfordrende. Den fører til at noen roper på maktbruk – ved å henvise til diskriminering og hatprat – når de burde oppfordret til toleranse. Terskelen for at majoriteten i vårt samfunn bruker makt mot ideer og påstander bør være svært høy.

Opprørende sammenligning

Når temaet er toleranse i Den norske kirke ser vi ofte at teologien styrer vurderingene. Kanskje er ikke Stig Lægdene mindre tolerant enn andre kristenledere. Men siden han mener at kvinneprestmotstandere er på kollisjonskurs med avgjørende sider ved kristen tro – og kan sammenlignes med rasister – er det logisk at han ikke tolererer disse.

Selv har jeg en helt annen teologi enn Lægdene. Derfor tenker jeg også helt annerledes om hva en kristen menighet bør tolerere. For eksempel forstår jeg (fortsatt) Bibelen slik atden sier nei til kvinnelig prestetjeneste. Det Lægdene kaller for diskriminering vil jeg derfor kalle for en sunn og bibelsk teologi.

Siden jeg også mener at kvinner og menn er likeverdige, blir jeg direkte opprørt når mitt teologiske ståsted sammenlignes med rasisme. Dessuten har jeg respekt for de som argumenterer bibelsk for kvinnelig prestetjeneste. Det betyr også at jeg tolererer ulike syn i dette spørsmålet.

LES OGSÅ: Vårt Lands debattleder: Skal debatt drive oss fremover kan vi ikke bare snakke om det som er behagelig

Hvem rammes?

Jeg forstår godt at en kvinnelig prest kan oppleve det krevende at noen (svært få) mannlige prester avstår fra såkalt alterfellesskap. Slik sett har det en pris å gi plass og rom for både ulike syn og ulik praksis i Den norske kirke.

Samtidig bør vi reflektere over hvilken gruppe – kvinnelige prester eller motstandere av kvinnelig prestetjeneste – som i dag opplever det mest krevende å gjøre tjeneste i Den norske kirke. Etter min mening er svaret opplagt. Kvinnelige prester har i dag full støtte i alle kirkens organer. Kvinneprestmotstandere må derimot, hvis de i det hele tatt får lov å fortsette som prester, leve med å bli sammenlignet med rasister.

LES MER:

[ Merete Thomassen om kvinneprestdebatten: «Sterke krefter trekker oss ned i patriarkalske hjulspor» ]

[ Alf Gjøsund om reservasjonsdebatten: «Vi trenger forståelsen for den religiøse overbevisningen» ]

[ Førsteamanuensis i teologi: «Det bør ikke handle om hva prester mener, men deres begrunnelser» ]

---

Fakta:

---