Geir Hellemo
Tidligere rektor ved Praktisk-teologisk seminar, UiO
En sjelden gang kan vi høre representanter for Den norske kirke som ytrer seg om samfunnsspørsmål. Da dreier det seg gjerne om asylpolitikk, eller i det siste, om det grønne skiftet. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Umiddelbart etterpå dukker det alltid opp en eller annen politiker som gir uttrykk for at kirken må slutte å alliere seg med venstresiden. Ja, den skal helst holde fingrene fra det politiske fatet overhodet. Religion og politikk hører nemlig hjemme i hver sine sfærer, og det må også kirkeledere forstå, en gang for alltid.
LES OGSÅ: Berit Hustad Nilsen: - Hva er egentlig å «kjempe på en kristen måte»?
Århundrer med sosialt engasjement
En kirke som har med seg en lære om to regimenter, er sårbar for denne type kritikk. Og kritikken fører da også til at det en sier om disse spørsmålene, som oftest blir ytterst vagt og forsiktig. Kirken skal jo være kirke for alle, og da må den for all del ikke støte noen fra seg. En er ikke folkekirke for ingenting, må vite.
I dette regnestykket er det noe som er blitt feil. En forutsetter at kirken og kirkens engasjement er å forstå som et haleheng til politiske ideologier. Men det er ikke slik det henger sammen. Vi fikk ikke først en kapitalisme, deretter en marxisme, og så til sist nyliberalisme som ulike politiske ståsteder som kirken skal velge mellom. Tvert imot. Det er akkurat motsatt. Kirkens sosiale engasjement eksisterte århundrer på århundrer før det fantes noe som kunne kalles for kapitalisme eller marxisme.
Sosial harme i Bibelen
Det kan være nyttig å lese de bibelske tekstene i nettopp dette perspektivet. Da vil en fort oppdage at sosiale forskjeller spiller en ualminnelig stor rolle i bibeltekstene. En kan godt si at de er preget av sterk sosial indignasjon. Amos kan for eksempel snakke om at de som «ligger på elfenbensbenker og strekker seg på divaner», er de samme som de som «tråkker ned småkårsfolk». Denne sosiale indignasjonen er ikke å forstå som et appendiks, altså et litt tilfeldig tillegg til det religiøse budskapet, men den befinner seg midt i det religiøse interessefeltet. Slik er det, slik må det være, fordi Gud favner alle, store og små, og det kan han bare gjøre om han er rettferdig. Det er Guds rettferdighet som driver fram det sterke engasjementet for de svake. Gud kan bare bli troverdig om han tar vare på alle.
I Det nye testamentet spinner en videre på dette tankegodset. Fortellingen om Lasarus på Abrahams fang trekker opp en motsetning mellom «en rik mann som kledde seg i purpur og den fineste lin og levde i fest og luksus dag etter dag» og en fattig mann som lå utenfor porten hans. Han var full av verkende sår og «ønsket bare å få mette seg med det som falt fra den rikes bord. Hundene kom til og med og slikket sårene hans». Også denne teksten er preget av sosial harme. Og den viderefører tenkningen omkring Guds rettferdighet. Det er fordi rettferdigheten aldri blir endegyldig her på jorden, at forestillingen om en kommende verden blir nødvendig. Tekstens gripende budskap er at rettferdigheten en gang skal skje fyllest for dem som ikke fikk del i den på jorden. Heller ikke her et appendiks, men håpefulle ord for dem som har mistet alt håp.
LES OGSÅ: Pionér om debatt om kvinnelige prester: – Dette gjør meg irritert og sint
Urimelig kritikk
Den som vil følge kirkens historie opp gjennom århundrene, vil oppdage at en av de tekstene fra Det nye testamentet som har etterlatt seg de tydeligste sporene, er nettopp fortellingen om den rike unge mannen som får beskjed om å gi alt han eier til de fattige. Her er det ikke tale om å nedsette komitéer for å utrede fattigdomsspørsmålet. Fortellingen minner oss om at den som har mye, aldri kan rose seg av å ha gjort nok for de som er fattige.
Mot denne bakgrunnen ser en hvor urimelig det er å kalle kirkens sosiale engasjement for uttrykk for politisk venstrevridning. Det dreier seg ikke om lefling med noe som helst, men det er snakk om å være tro mot kjernen i det religiøse budskapet. I et slikt lys blir kirken bare sann kirke om den kaster seg inn i kampen for de mest utsatte, samme hvor de måtte befinne seg.
Engasjementet for flyktningene i Moria-leiren har med akkurat dette å gjøre. Dette og intet annet.
LES MER:
[ Arne Viste melder seg inn i Sentrum: – Folk er lei egoismen i særinteressepartier ]
[ Over 60.000 ber Norge hente flere fra Moria: – Et folkelig engasjement, sier Knut Vollebæk ]
---
Fakta:
---