Uhistorisk argumentasjon om kvinnelige prester

Isak Lekve

Sosiolog, Universitetet i Bergen

Sokneprest Mikael Bruun har fått mye oppmerksomhet de siste ukene, fordi han ikke ønsker å delta i liturgisk fellesskap med kvinnelige prester. Jeg respekterer og støtter hans rett til å ha et slikt embetsteologisk perspektiv, men mener sentrale del av hans argumentasjon likevel ikke står seg om en anvender historisk-kritisk metode.

Mikael Bruun tar feil

Bruun deltok på Dagsnytt 18 torsdag 27. august, og sa følgende: «For oss som leser bibelen og kirkens historie slik at prestetjenesten er forbeholdt menn så er dette viktig nettopp fordi at når vi leser dette i guds ord så tenker vi at Guds ord er evig og uforanderlig og står fast og kan ikke forandres.» Hovedargumentet er altså at bibelen er evig og uforanderlig, og ikke gjenstand for vilkårlig tolkning fra oss mennesker fordi det er Guds ord.

Problemet er bare at dette er feil. I dag har vi ikke de eldste versjonene av tekstene i bibelen. Da Det nye testamentet ble skrevet ned i hundreåret etter Jesu korsfestelse, fantes det ingen enkel måte å kopiere tekster, som betyr at alle tekster måtte bli kopiert for hånd. Dette var en tidkrevende prosess, som bare kunne utføres av mennesker som kunne kunsten å skrive (som ikke var spesielt utbredt). I tillegg ble mange dokumenter skrevet på forgjengelig materiale som papyrus, slik at de aller fleste tekster fra denne tiden er gått tapt med årenes løp. I dag har vi bare senere kopier av disse tekstene.

LES OGSÅ: Mikael Bruun: Nei, vi er ikke i mot kvinner

Det finnes mange versjoner av Bibelen

Hver gang en slik tekst ble kopiert, ville skriveren gjøre feil, noe som gjør at alle de eldste kopiene av bøkene i Det nye testamentet finnes i en rekke ulike versjoner. Men ikke bare gjorde de feil. Noen ganger la de også til, eller fjernet materiale, basert på andre historier de kjente til, eller kanskje, teologiske perspektiver som skilte seg fra originalteksten.

Et kjent eksempel på en slik praksis finner vi i evangeliet etter Markus. Dette avslutter med at Jesus viser seg for disiplene og Maria Magdalena, ber dem gå ut i verden og forkynne evangeliet, og drar opp til himmelen (16:9–20). Problemet er bare at de eldste versjonene vi kjenner til av Markus slett ikke slutter slik. I stedet slutter det med Markus 16:8 hvor kvinnene oppdager Jesu grav tom, treffer en mann der som ber dem fortelle de andre disiplene om at å møte Jesus i Galilea, men «de sa ikke et ord til noen, for de var redde». To ganske ulike avslutninger altså.

Et annet eksempel er historien om kvinnen som har vært utro i evangeliet etter Johannes (7:53–8:11), hvor Jesus sier at den «som er uten synd, kan kaste den første sten». Denne vakre historien om tilgivelse er i dag en av de mest populære for å forkynne Jesu budskap. Dessverre finnes heller ikke den i de eldste kopiene vi har av Johannes.

Dette er bare to av en hel haug med eksempler som viser at Bruun tar feil. Det nye testamentet er ikke evig og uforanderlig. Tvert imot har det vært endret i stort og smått, både fordi de som tok vare på det var mennesker, og dermed feilbarlige, men også fordi ulike teologiske posisjoner stod mot hverandre i den tidlige kirken, og det gjaldt å få inn historier i de tekstene som etter hvert ble kanoniske, som rettferdiggjorde ens eget syn. For eksempel at en skulle forkynne evangeliet til hele verden, og ikke bare til jøder, en konflikt som sannsynligvis ligger bak tilføyelsen av en ny endelse hos Markus.

Kan hende Maria Magdalena var den første apostelen?

Hva så med synet på kvinner? Bruun hevder at prestegjerningen springer ut av de tolv mannlige apostlene Jesus kalte til seg. Også Judas, apostelen som forrådte Jesus? En kan argumentere for at Maria Magdalena slik hun fremstilles hos Johannes (20:17–18), faktisk er den første apostelen, fordi Jesus viser seg for henne og ber henne bringe det gode budskap til de andre gjenværende disiplene. Det finnes ingen historisk fasit på hvordan dette gikk til (om det hendte overhodet), men mitt poeng er bare at om prestegjerningen springer ut av apostelgjerningen, så er det langt fra gitt at det utelukker kvinner slik Bruun synes å tro.

Bruun hevder imidlertid at dette var slik de tidlige kristne forstod Guds ord, og finner støtte blant annet i formuleringer i brevene til Paulus. Og ganske riktig, i f.eks. det første brev til korinterne (14:34) står det tydelig at kvinner skal «tie i menighetssamlingene». Utfordringen for Bruun er bare at vi heller ikke har originalene av Paulus sine brev, og nettopp denne passasjen også regnes av de fleste bibelhistorikere for å være en senere tilføyning til brevet.

LES OGSÅ: Braut: «Trusdebatten er full av kunnskapshol. Vi kunne trengt vår eigen Magnus Takvam»

Kvinnesynet hos tidlige kristne

Hvordan kan vi anta det? Av flere grunner. For det første finnes det gamle, greske versjoner av det første Korinterbrevet som har denne passasjen på andre steder, men det finnes også versjoner som ikke har den i det hele tatt. Dessuten harmonerer ikke partiet med det Paulus skriver ellers. Særlig kan vi trekke frem avslutningen av romerbrevet, hvor Paulus hilser til en rekke fremstående kirkeledere, også kvinner, eller den kjente formuleringen i galaterbrevet: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.» (Gal 3:28). Disse og andre formuleringer hos Paulus understreker at den tidlige kirkens syn på kvinners rolle i kirken, er betydelig mer komplisert enn det Bruun synes å anta.

Sannsynligvis har kvinner nettopp spilt en viktig rolle i de tidligere menighetene, noe vi også ser av fremstillingen av Maria Magdalena i forbindelse med oppstandelsen blant annet i Johannes slik jeg påpekte ovenfor. Men noen grupper har etter hvert ønsket å begrense deres rolle, og dermed tatt inn partiet om at de skal tie hos Paulus. Motsatt kan en tenke seg at de ikke spilte en rolle, da ville det vært meningsløst å sette inn et slikt parti.

Ikke overbevisende argumentasjon

Bruun hevder spissformulert at selv om det har vært kvinnelige prester i den norske kirke i 60 år, så har prestegjerningen altså vært forbeholdt menn i nesten 2000 år. Dette er i hovedsak riktig. Men jeg tror altså ikke det var slik i de aller tidligste kirkesamfunn. Det vi derimot vet er at ettersom kristen ortodoksi ble etablert, og en fikk avklart viktige spørsmål rundt forholdet mellom Jesus og Gud og hvorvidt også ikke-jøder kunne motta evangeliet, så ble det etablert en praksis om at kvinner ikke kunne være prester. En må gjerne mene at det er riktig. Men i så fall bør en helst ha mer overbevisende argumentasjon enn det Bruun leverer.

LES FLERE SAKER OM KVINNERS PRESTETJENESTE:

[ Domprost Stig Lægdene: Dnk legitimerer kvinnediskriminering ]

[ MF-professor: «Det er sjelden man omtaler noen som en 'mannlig prest'. Hva innebærer det?» ]

[ Preses Fykse Tveit: – En kvinne skal ikke vike fordi hun er kvinne ]

---

Fakta:

---