Verdidebatt

«Skal du bli mannlig prest?»

Det er sjelden man omtaler noen som en «mannlig prest». Derimot hører man langt oftere om «kvinnelige prester». Hva innebærer det, og hvordan veves forestillinger om kjønn og teologi sammen i en kirkelig kultur?

Tone Stangeland Kaufman

Professor i praktisk teologi ved MF vitenskapelig høyskole

I et intervju i Vårt Land i anledning den pågående debatten om kvinners prestetjeneste, «kjøreregler», mulig ordinasjonsnekt for kvinneprestmotstandere og likestilling i Den norske kirke (Dnk) retter leder for Norsk kvinnelig teologforening, Liv Arnhild Romsaas, oppmerksomheten mot «kjønnsdiskriminerende holdninger i kirkens sosiale virkelighet». Hun forteller om ulike forventninger til kvinner og menn som prester, der disse følger kjønnsstereotypiske forventninger om at «kvinner skal være diakonale sjelesørgere mens menn skal være faglig sterke ledere». Dette er også tema for denne kronikken.

Når mannen er normen

På slutten av 1990-tallet stod jeg i kantina på MF. Da kom en mannlig medstudent bort til meg og spurte: «Skal du bli kvinnelig prest?» Jeg tviler sterkt på at han og andre menn fikk spørsmålet: «Skal du bli mannlig prest?», for den som tilhører majoriteten, eller det som anses for å være normen, slipper nemlig slike markører.

Da jeg i min spesialavhandling (tilsvarende en masteravhandling) i teologi på slutten av forrige årtusen studerte kvinners muligheter og begrensninger som ledere i det som før het Indremisjonen (IM, nå Normisjon), uttrykte en av informantene det slik: «De ledere i Indremisjonen tenker at det er mannen som er normal-mennesket. Er du mann, så er du menneske. Men hvis du er kvinne, så er du kvinne. At det er du som kvinne som er noe spesielt. Mannen er på en måte normalen».

I motsetning til menn, fremstår dermed kvinner som kjønnet i sin utøvelse av lederskap og prestetjeneste. Hva innebærer det, og hvordan veves forestillinger om kjønn og teologi sammen i en kirkelig kultur?

LES OGSÅ: Gyrid Gunnes utfordrer preses: «Ta initiativ til å avslutte privilegering av konservative mannlige presters samvittighet»

«De messer så pipete»

Jeg har tidligere i denne avisa skrevet om mikroaggresjon og om hvordan den som kroppslig avviker fra normen ofte både blir superovervåket og må bære byrden av representasjon, og dette tror jeg også har betydning for hvordan en kultur som Den norske kirke (Dnk) eller en kristen organisasjon ubevisst kan reprodusere kjønnsstereotype og kjønnsdiskriminerende holdninger og handlinger til tross for at man offisielt har tatt et oppgjør med dem.

Superovervåking kan innebære at det (ofte ubevisst) finner sted en annerledes og strengere vurdering av dem som ikke automatisk passer helt inn i normen, i dette tilfellet kvinner. Et eksempel er når det kommenteres at «kvinnelige prester messer så pipete», noe som i en bisetning ble ytret i en nyere empirisk studie om forkynnelse. Det man da ikke tar høyde for, er at det som skal messes ofte ligger i et toneleie som er tilpasset mannsstemmens fysikk mens det derimot er krevende for de fleste kvinnestemmer (hilsen hun som synger annen alt). Dette er trolig et helt konkret resultat av at det er mannsstemmen som tradisjonelt har vært normen.

Gjelder ikke bare menn

Et annet eksempel kan hentes fra ovennevnte spesialavhandling. En av informantene fortalte om da hun satt i en komité som skulle planlegge et større Indremisjonsarrangement: «Lista med menn ble forholdsvis lang, og det ble nevnt en del navn, som bare ble notert ned, og det ble liksom ikke noen videre vurdering av dem. Kvinnene ble derimot kommentert: 'Ja, men hun er jo sånn, og hun mener jo det' og så videre. De ble vurdert på en helt annen måte, opplevde jeg!»

Det er imidlertid viktig å understreke at det slett ikke bare er menn som driver med superovervåkning av kvinner, og at det heller ikke bare skjer i teologisk konservative sammenhenger. Kvinner gjør ofte det samme overfor kvinner, og jeg har selv sittet i en komité i et mer «progressivt» akademisk miljø og deltatt i samme fenomen. Det var både pinlig og øyeåpnende å få syn på hva vi drev med.

«Mannlig prest»?

Da jeg utførte min lille studie i Indremisjonen, var det kanskje to-tre kvinnelige talere i løpet av hele semesteret på det som da het «Ungdommens Lørdagskveld» i Storsalen. Dersom en av disse få kvinnene, la oss kalle henne Anne, ikke hadde dagen, kunne folk si: «Jeg har ikke helt sansen for kvinnelige predikanter». Uka før ville man trolig snarere sagt: «Jeg har ikke helt sansen for den måten Ola preker på.» Mens Anne måtte bære byrden av å representere alle kvinnelige predikanter og dermed sitt kjønn, fikk Ola lov til å representere kun seg selv. Det som kalles byrden av representasjon gjelder ikke bare etniske minoriteter. Denne byrden gjelder også kvinner og andre grupper eller kategorier som står i et underordningsforhold til majoriteten eller normen. Og på samme måte kan noen si: «Jeg har ikke helt sansen for kvinnelige prester» mens man sjeldnere vil si det samme om mannlige prester.

Teologi som legitimering

Noe av det som overrasket meg da jeg arbeidet med spesialavhandlingen var hvor mange kulturelle, strategiske og ikke eksplisitt teologiske faktorer som syntes å bidra til å ordne menn over kvinner og dermed begrense kvinners muligheter for å innta lederposisjoner i IM. Frem til år 2000 hadde kvinner i IM eksempelvis ikke tilgang til stillinger med et såkalt «hyrdeansvar». De kunne imidlertid gjerne konstitueres som kretssekretærer så lenge det ikke fantes noen tilgjengelig mann til jobben, men da lå «hyrdeansvaret», i hvert fall på papiret, hos den mannlige generalsekretæren i Oslo.

Da IM fusjonerte med Santalmisjonen og ble til Normisjon, valgte den nye organisasjonen imidlertid omtrent med et pennestrøk å følge Santalmisjonens retningslinjer og gi kvinner adgang til samtlige stillinger. Jeg så aldri noen teologisk argumentasjon som begrunnet endringen selv om dette kan ha foreligget internt. Utad så det ut som en rent pragmatisk og organisatorisk beslutning. Jeg var av dem som hilste endringen velkommen, men jeg synes likevel det var påfallende hvor enkelt dette kunne gjøres så lenge det gagnet organisasjonen. Hadde man ikke da – av hensyn til organisasjonens kvinner – kunnet foreta en slik endring for lenge siden? Slik jeg så det, fungerte teologien som en legitimering av de teologisk konservative retningslinjene.

LES OGSÅ: Presteforeningen: «Uakseptabelt hvis kvinners arbeidsmiljø forringes av mannlige kollegers teologiske syn»

Teologi som alibi

Forskning fra kristne organisasjoner som ikke hadde teologiske begrensninger for kvinners tjeneste da studiene ble utført, viser at teologien på den annen side like gjerne kan bli et alibi for å la være å aktivt motarbeide kjønnsdiskriminerende holdninger og handlinger i en kirkelig kultur. Dette skrev Anna Rebecca Solevaag frem i sin hovedfagsoppgave om kvinnelige ledere i Frelsesarmeen i 2000 og Gry Friis Eriksen i forskningsrapporten «Den automatiske likestillingen» fra 2004. Mitt poeng er at teologi kan settes i spill på mange måter som på ulikt vis tenderer å ordne menn over kvinner. Dermed er det ofte kvinner som har måttet bære byrden når kulturelle og teologiske forestillinger om kjønn veves sammen.

Likestilling er noe vi gjør

Til tross for at jeg, som Romsaas, erkjenner at denne tematikken er et dilemma, og at sterkt konservative teologer som Mikael Bruun i dag faktisk også utgjør en minoritet i Dnk (dog ikke i kraft av sitt kjønn), vil jeg spørre hvordan bispemøtet og kirkens ledelse kan ivareta kvinnelige ansatte i dette landskapet. Hvordan kan det sikres at det ikke igjen er kvinnen som må betale prisen når ulike teologiske syn står mot hverandre på en måte som får konsekvenser for konkret relasjonelt og liturgisk samarbeid i den lokale menighet eller i prostiet i en kultur der kvinner i større grad enn menn fremstår som kjønnet?

Jeg tror det blant annet handler om å innse at likestilling (på alle nivåer) ikke primært er noe vi har. Likestilling er noe vi (kontinuerlig) gjør.

LES MER OM LIKESTILLING I DNK:

Soknepresten Mikael Bruun er imot kvinners prestetjeneste: – Som ung prest må jeg innrømme at jeg blir litt nervøs. Når vil jeg miste jobben?

Leder i menighetsråd: – Ett år med kvinnelig prest var nok

Norge og Sverige har hatt kvinnelige prester nesten like lenge. Likevel henger Norge langt etter med kjønnsbalansen. Eksperter mener den særnorske lekmannsbevegelsen er forklaringen

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt