Et grenseløst nattverdbord?

I sommer har Vårt land gitt rom for en viktig og nødvendig debatt. Hva betyr det egentlig at vi har et åpent nattverdbord i Den norske kirke? Kan hvem som helst delta? Razwan Afsar har et ønske om å få ta del i fellesskapet ved nattverdbordet. Han er ikke døpt. Han mener Jesus er et godt religiøst forbilde, men han deler ikke den kristne tro på Jesus som Guds sønn og verdens frelser. Razwan er praktiserende muslim og har ingen planer om å konvertere til den kristne tro. Vil han allikevel bli ønsket velkommen? Razwan har gått grundig til verks. Han har intervjuet en rekke prester og funnet ut at vi som arbeider i kirken ikke gir noe entydig svar.

Bakgrunnen for usikkerheten Razwan har møtt kan være todelt. Vi skal ikke så lang tid tilbake i vår kirkes historie før vi finner at nattverden først og fremst ble regnet som en bekjennelseshandling. Ved å gå frem til nattverd bekjente man sin kristne tro.  Når man knelte bekjente man sine synder og fikk syndenes tilgivelse. Mange følte seg uverdige og deltok ikke selv om de var døpt, hadde en kristen tro og var vant til å gå i kirken. I de senere år har praksis endret seg i store deler av kirken vår. Konfirmantene må ikke vente til etter konfirmasjonsdagen med å komme frem. De blir oppfordret til å delta i konfirmasjonstiden. Barn har fått adgang til å delta på lik linje med de voksne. Med denne endringen i praksis har vi også fått en endring i vår måte å snakke om nattverden på. Nattverden er i større grad blitt et sted der fellesskapet bygges og troen styrkes. Den som går til nattverd kan få hjelp til å forme og skape en kristen identitet. Ingen ønsker seg tilbake til en praksis der søkende mennesker ikke føler seg velkommen til nattverden. Samtidig viser samtaler med kolleger at vi i kirken vår nå har ganske ulike oppfatninger av hva nattverden betyr. Denne trosulikheten preger også praksis. Siden vi i vår kirke har et helt åpent nattverdbord der vi ikke stiller noen spørsmål eller krav til nattverdsgjester, er det grunn til å tro at det finnes et ganske stort trosmangfold knyttet til nattverdsmåltidet. Dermed vet vi ikke helt hva vi skal svare Razwan. Vi er ikke vant til å stille (tros)krav til dem som kommer frem og vi ønsker å formidle at vi har et åpent nattverdbord. Evangeliet er vel gratis og gitt til alle enten de tror mye eller lite? Jeg tror det i vår tid er helt rett at vi gir den enkelte ansvar for å velge om man skal ta del i nattverden. Men da må vi som kirke, - av respekt for enkeltmennesker og respekt for sakramentet, være klare og tydelige på hva vi tror om sakramentet.

I reformasjonstiden var det særlig to forhold som ble fremhevet. Luther var opptatt av at nattverden var et måltid. Han la vekt på at brød og vin først og fremst var der for å bli delt ut og spist i et måltidfellesskap. Praksis endret seg dermed radikalt i menighetene. Prosesjonene der menigheten skulle tilbe Jesu legeme og blod forsvant etterhvert. Man sluttet også å oppbevare innviet brød og vin i kirken. Luther var opptatt av at vi i nattverden får ”syndenes forlatelse, liv og salighet”. Sakramentet er en gave gitt oss av Gud. Samtidig var Luther overbevist om at det er Jesu en gang for alle ofrede legeme og blod som blir delt ut i nattverden. Her tror jeg vi har et stykke vei og gå. Jeg møter stadig mennesker i vår kirke som mener Kristi nærvær er symbolsk. Men i luthersk teologi er det nettopp koblingen som er poenget. I måltidet får vi brød og vin samtidig som vi mottar Jesu ofrede legeme og blod. Dette er kirkens tro som man ”slutter seg til” når man mottar sakramentet. Samtidig er det viktig å understreke at det tradisjonelt sett er i dåpshandlingen vi utfordres til å bekjenne vår felles kristne tro. Nattverdens sakrament er ikke først og fremst et bekjennelsestegn mellom mennesker der vi demonstrerer vår kristne tro. Måltidet er et ”tegn og et vitnesbyrd om Guds vilje mot oss”.

De økumeniske samtalene vår kirke har deltatt i, har ført til en rikere forståelse av nattverden. Nattverden er ikke bare et forsoningsmåltid der vi får del i Kristi tilgivelse, men også et fellesskapsmåltid (communio) der vi blir innlemmet i Kristi kropp (kirken) og et takkemåltid (eukaristi) der vi får del i forsmaken på den himmelske fest. Alt dette er Den hellige ånds gjerning.

Hva skal vi så svare Razwan når han spør om nattverdbordet er åpent for en troende muslim? Da må vi som kirke svare at nattverdbordet er dekket for alle som ønsker å slutte seg til kirkens tro. Du kan godt tvile og være usikker, men du må ønske å tilhøre det kristne fellesskapet. Søker du til nattverden er det for å ”vekke og styrke troen” på Jesus Kristus, Guds sønn og vår frelser. Hvis Razwan ikke har et ønske om å slutte seg til vår kirkes tro og bli døpt, bør han ikke oppsøke nattverdbordet.