TORVALD THERKILDSEN:

Jeg mistet troen etter Utøya

Presten sa til meg at Gud har en plan med alt. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Torvald Therkildsen

Politisk filosof

Tragedier kan være vanskelig å forstå. Noen ting er så urettferdig at det er tilnærmet umulig for meg å begripe hvordan noen kan forklare eller forsvare dem. Særlig vanskelig er det å lete etter mening i ulykker og katastrofer. For en som alltid har hatt et ambivalent forhold til religion, blir det ekstra frustrerende å prøve å tilegne tragedier en guddommelig hensikt.

En pandemi er et særlig godt eksempel på ondskap som det er vanskelig å finne noen mening med. Over 750.000 mennesker har så langt mistet livet til Covid-19. Arbeidsledighet, sultkatastrofer og politisk uro skyller over kloden. Forrige uke rapporterte Boston University at pandemien kan ende opp med å koste kloden mellom 8 og 15 milliarder dollar. Det er som vi blir straffet. Tilsynelatende uten grunn.

Torvald Therkildsen (bildet) er politisk filosof og tidligere kristen. Han mistet troen etter Utøya-terroren.

Åpent spørsmål til alle troende

Jeg er vel det en kan kalle nihilist. Jeg tror ikke det er noe poeng eller noen hensikt med pandemien. Jeg tror det er bare enda en ting som skjer, som riktignok er urettferdig, men som det er vanskelig å ilegge noen motivasjon eller hensikt. Jeg tror ikke på en «moral» eller noen kosmisk plan for eksistensen.

Jeg tror ting bare skjer. Og for mennesker som meg blir det ekstra vanskelig å forstå og forklare pandemien. Det jeg ser er brutal og kald urettferdighet. Jeg blir tafatt og utmattet av å ikke se noe poeng i så mange dødsfall og av å ikke finne hensikt i slike hensynsløse tragedier. Som nihilist og ateist mangler jeg rett og slett kompetansen til å finne håp i slike tragedier.

Dette innlegget er et åpent spørsmål til dere som kjenner Gud og som virkelig forstår det religiøse verdensbildet: hvordan forstår dere pandemien?

LES OGSÅ: Arne Borge: «Hva er vitsen med å være kristen?»

Fant nestekjærlighet i menigheten

Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å være nedlatende eller frekk. Jeg klandrer ikke mennesker for å tro og har en svært høy respekt for de menneskene som tar livssynet sitt på alvor. Folk har mange, ofte dypt personlige, grunner til å tro.

Selv har jeg et svært komplisert forhold til religion. Jeg vokste opp i et sekulært hjem, med foreldre som var åpne nok til å oppfordre meg og min lillebror til å utforske samtlige livssyn til vi fant det som talte til oss.

Jeg var også en av mange som følte seg forvirret i sosiale settinger. Jeg var en sær unge som foretrakk leking med pinner ovenfor fotball, og jeg føler meg selv den dag i dag utenforstående. Det var først i min lokale menighet at jeg fikk den aksepten og nestekjærligheten jeg hadde savnet så mange andre steder.

Jeg trodde. Og så skjedde Utøya

Jeg var konfirmantleder, jeg deltok i Tensing, jeg var dramalærer og svært aktiv i kirkemiljøet. Jeg var også ungdomsleder på Korsvei, en av Skandinavias største kristenfestivaler.

Jeg tok troen seriøst. Kristendom var for meg var ikke en barnetro eller kultur jeg vokste opp med, men et bevisst filosofisk valg om hvilket livssyn og verdensbilde som virket mest sannferdig. Jeg tente selv et lys i sjelen min som jeg ønsket at skulle veilede meg.

Jeg prøvde virkelig å tro. Jeg leste Bibelen perm til perm. Jeg leste Augustin, Aquinas, og Kirkegaard. Jeg følte på en åndelig aksept og kjærlighet jeg aldri hadde funnet andre steder.

Og så skjedde Utøya.

Lyset i meg slukket

Jeg kommer aldri til å glemme det. Det er den verste dagen i mitt liv. Jeg lå oppe hele natten, mens dødstallene steg. Jeg kunne ikke skjønne at noe sånt kunne skje her i Norge, og følte meg dum for å tenke slike naive tanker.

Jeg skulle egentlig reise ned dagen angrepet skjedde, men jeg hadde klart å dobbelt-booke sommerferien min, slik at jeg hadde forpliktet meg til Korsvei før jeg kunne dra ned til AUF sin sommerleir.

Det var et slumpetreff at jeg ikke var der. En grotesk tilfeldighet. Men en av prestene på Korsvei så det annerledes. Han sa at «Gud har en plan med alt». Disse seks ordene slukket lyset inne i meg. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen.

LES OGSÅ: Ina Libak: «Da jeg var liten, drømte jeg om å lære å spille piano. Bak pianoet på Utøya ble jeg skutt fire ganger»

Klarte ikke be

Jeg klarte ikke å forestille meg at en god guddom kunne tillate slike tragedier. Jeg klarte ikke å forstå at kjærlighet for sine barn kan manifestere seg på en slik måte. Jeg klarte ikke å be lenger. Bønnene mine ble til aske i munnen min. Lovsangene ble tomme, og blottet for genuin tro.

Gudstjenestene ble som teater for meg. Alt forsvant. Lyset jeg hadde tent og brukt så mange år på å holde i livet ble blåst vekk av en kald vind. Nå, når jeg en gang ser på kors eller bilde av Kristus, ser jeg ikke annet enn et av millioner ulike gudebilder. Lyset er slukket, trolig for alltid.

Det ondes problem

Jeg tror det er mange som meg, som ikke klarer å forstå hvordan unødvendig død og ondskap kan passe inn i en guddommelig plan. Det er nok flere der ute som også har mistet troen sin etter en traumatisk opplevelse. Og det er sikkert flere som meg der ute som aktivt har jobbet med å bevare troen sin, til tross for de enorme utfordringene de har møtt og motstanden de har opplevd.

Jeg evnet det ikke selv. Jeg klarte ikke å se noe mening eller hensikt i slike tragedier, og hvordan det passet inn i en guddommelig plan.

Hva ser dere som tror?

Jeg leser Vårt Land regelmessig, og prøver så godt jeg kan å forstå hvordan kristne klarer å holde motet oppe og ikke la seg kue av den enorme urettferdigheten som skyller over kloden.

Hva er det dere ser som ikke jeg ser? Hva slags hensikt er det dere finner som jeg ikke ser? Hvordan forstår dere tragedier som dette?

Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å finne tilbake til det lille lyset som var tent i meg, men jeg ønsker fortsatt å lære og å forstå. Jeg tror ikke lenger på Gud og finner lite mening i universet, men jeg kan ikke annet enn å bli inspirert av religiøses vilje og samhold under pandemien.

Religiøse grupper har donert medisinsk utstyr til sårbare samfunn. Katolikker i Italia har startet suppekjøkken for de fattige, og jødiske organisasjoner i California har startet kronerulling for familier med alv inntekt, flyktninger og isolerte pensjonister.

Hva er kilden for dette håpet? Jeg er utenforstående, og vil gjerne høre hva dere som fremdeles holder fast i flammen tenker.

LES MER:

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt