Verdidebatt

Vi er ikke stakkarer

En funksjonshemning er mer allestedsnærværende enn man tror. Det er kun et fall på ski, et ekstra kromosom, eller en forsinket diagnose unna. Bør vi ikke da bygge et Norge hvor alle kan delta for fullt?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Gagan Chhabra

Stipendiat, OsloMet

Fra Minneapolis til Oslo, San Fransisco til Stavanger, Boston til Bergen: Debatten om rasisme og de påfølgende demonstrasjonene har flammet opp de siste par ukene, og det synes jeg er svært berettiget. George Floyds tragiske bortgang har åpnet øynene våre for de institusjonelle fordommene, den systematiske undertrykkelsen og det individuelle hatet minoritetsgrupper opplever daglig.

En annen -isme

Nå som vi lytter til neglisjerte stemmer, lærer fra ignorerte historier, og kneler i solidaritet for å bekjempe floden av fordommer og rasisme, vil jeg introdusere en annen –isme som også finner sted hver eneste dag. Har du hørt om «disablism», også kjent som funkofobi? Det er akkurat hva det høres ut som: et sett med bevisste eller ubevisste antakelser og handlinger som fremmer ulik behandling av mennesker på bakgrunn av faktiske eller antatte funksjonshemninger.

Funkofobi kan operere både på et individuelt og institusjonelt nivå, og innebærer diskriminerende, undertrykkende eller krenkende atferd som følge av en idé om at funksjonshemmede er underordnet andre.

Hverdagsfunkofobi

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om «disablism»? Jeg er en blind, ikke-norsk stipendiat, som forsker på funksjonshemningspolitikk og arbeidsinkludering. Ikke bare forsker jeg på disse komplekse problemstillingene i det bortgjemte kontoret mitt på OsloMet; også i Oslos gater støter jeg stadig på merkelige og fascinerende hendelser. På en trikkeholdeplass har en velmenende Ola Nordmann tatt meg i armen og geleidet meg mot trikken han ønsket jeg skulle ta, til tross for at jeg hadde andre planer. På fest hos en venn har ei hyggelig Kari Nordmann gitt meg skryt og berømmelse over å ha fullført høyere utdanning og besitte en heltidsjobb.

LES OGSÅ: Ny undersøkelse: Total koronasvikt i skoletilbud til funksjonshemmede barn

Du tenker kanskje at funkofobi ikke angår deg, så hvorfor skulle du bry deg? Tro meg, en funksjonshemning er mer allestedsnærværende enn man tror. Det er kun et fall på ski, et ekstra kromosom, en forsinket diagnose eller et uhell på hjørnet unna. Jeg tenker ofte, burde vi ikke forsøke å bygge et Norge hvor alle kan delta for fullt, realisere deres potensial og bli behandlet med likeverd?

Utenfor skole og arbeid

Om et rettferdig og inkluderende Norge er noe å strebe etter, så har jeg noen spørsmål det kan være verdt å reflektere rundt:

Når vil samfunnsdiskursen om mangfold inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne? Vi utgjør 17 prosent av befolkningen. Diskusjonene om mangfold stanser ofte ved kjønn eller minoritetsbakgrunn, men krysser ikke funksjonshemning alle identitetsmarkører?

Hvorfor er det slik at 64 prosent av barn med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående? Hvis det ikke er noen videreutdanning, er det ingen jobber for oss i det 21. århundrets kunnskapsøkonomi. Skaper vi en direktelinje fra skole til uføretrygd?

Hvorfor er sysselsettingsgraden i Norge for mennesker med nedsatt funksjonsevne fortsatt 30 prosent lavere enn den generelle sysselsettingsgraden, til tross for perioder med massiv økonomisk vekst de siste 20 årene? Kvalifiserte funksjonshemmede blir ofte plassert på bunnen av arbeidsmarkedshierarkiet. For å fikse dette problemet, introduserte regjeringen først Inkluderende arbeidsliv-avtalen og nå inkluderingsdugnad. Hva er det neste?

Lave forventninger

Er ikke en institusjon fortsatt en institusjon, selv om du gir den et annet navn? Norge var en pioner med sine deinstitusjonaliserings-reformer, som fremmet inkludering på 1980- og 1990-tallet. Nå kommer nye institusjoner tilbake, med enda nyere navn. Det gode, gamle språkspillet.

Hvorfor er det slik at samfunnet forventer så lite fra mennesker med nedsatt funksjonsevne? «Du er en funksjonshemmet mor med en datter hjemme og en heltidsjobb? Wow! Du er dagens inspirasjonsporno!»

LES OGSÅ: Forskar vil endre synet på funksjonshemming

Når vil funksjonshemmede slutte å være objekter for veldedighet og begynne å bli behandlet som aktive borgere med rettigheter? Norge ratifiserte FN-konvensjonen om rettighetene for mennesker med nedsatt funksjonsevne i 2013. Vi har en av verdens mest omfattende velferdsstater og mest ansvarlige styringssystemer. Sies det ikke at «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves»?

Likestillingsbrøl

Unnskyld spørsmålene, hensikten er å framprovosere en sårt trengt dialog og å forstyrre det komfortable. Ser du Norge gjennom mine blinde øyne, ser kanskje du også de invalidiserende barrierene og funkofobiske antakelsene som fører til diskriminering og lave forventninger av funksjonshemmede. Når det er sagt, om den amerikanske filosofen John Rawls ba meg gå bak uvitenhetssløret og skape et samfunn som sikrer rettigheter for funksjonshemmede, ville mitt samfunn minne om Norge.

Jeg tror en konstruktiv, samspilt dialog om funkofobi kan bidra til en senkning av holdnings- og tilgjengelighetsbarrierene som ekskluderer funksjonshemmede. De er ikke tragiske ofre eller inspirerende helter, de er vanlige mennesker med bekymringer og drømmer lik alle andre. Jeg inviterer deg til å bli med og gi ut et likestillingsbrøl, hvor vi sier nei til «disablism» og ja til likeverd for alle.

LES MER:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt