Knut Grønvik, prest i Lommedalen
Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin
Skal vi håpe at misjon er unødvendig? Dette er overskriften på innlegget fra to ledere i Misjonssambandet, Øyvind Åsland og Espen Ottosen, i Vårt Land 6. juni. De kritiserer oss begge for at vi peker på bibeltekster som gir støtte til et håp og en bønn om frelse for flere enn bare dem som fikk høre evangeliet og tok imot det. Slike tanker kan ifølge Åsland og Ottosen «svekke betydningen av alle de tekstene som krystallklart taler om omvendelsens nødvendighet og fortapelsens mulighet», og dermed også redusere motivasjonen for å drive misjon.
Misjon er selvsagt
Mener vi at kirken skal drive misjon? Selvsagt. Skulle noen være i tvil, kan vi bare minne om hva Knut skrev her i avisa 26. mai: «Om Gud ville høre våre bønner og frelse alle, blir det ikke mindre nødvendig å forkynne at Jesus er verdens frelser, døpe og gjøre folk til disipler. Det blir ikke mindre kjærkomment å høre evangeliet og ta imot. Det blir større!»
Og i etterordet til sin bok Men hva med de andre? skriver Halvor slik om forkynnelsen av evangeliet: «Det oppdraget engasjerer meg fortsatt, slik det har gjort for kristne i snart 2000 år. En kirke som ikke vil drive misjon, er utenkelig.»
Vi kjenner oss ikke igjen når Åsland og Ottosen synes å mene at vi gjør «et håp om alles frelse» til selve grunnlaget for vår misjonstenkning. Vi leser den samme Bibel som dem, og har ikke noe ønske om å se bort fra alle de ordene av Jesus og apostlene som taler om hvor viktig og nødvendig det er å forkynne til omvendelse og etterfølgelse av Jesus. Heller ikke vil vi lukke munnen når tekstene taler om at den som avviser evangeliet kan miste frelsen og dermed gå fortapt. Når denne muligheten finnes, er den også en del av bakgrunnen for misjonsoppdraget.
LES OGSÅ: Biskop Nordhaug mente at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om
Forfulgte kristne
Misjonssambandet arbeider blant annet i land der folk blir forfulgt og får livet forverret hvis de begynner å tro på Jesus. Dette ville Aasland og Ottosen ikke hatt samvittighet til, skriver de, hvis det var håp om frelse for dem som ikke tror. Vi antar de mener at misjonen da ville påført unødvendig lidelse for dem som blir forfulgt og som opplever at livet ytre sett forverres, og at med et slikt håp vil det ikke lenger være så viktig å fastholde troen.
Håpet om oppstandelsen og det evige livet hos Gud har til alle tider gitt styrke til dem som står overfor martyriets mulighet. Men vil troen bli mindre livsviktig for disse våre medkristne dersom håpet om evigheten også skulle romme en mulig frelse for de andre, ja til og med for forfølgerne? Noen forfulgte kristne ville kanskje oppleve det slik dersom de fikk høre at alle ble frelst uansett. Men det får de ikke høre av oss. Vi fremmer ikke dette som en lære eller en fast overbevisning, men som et håp og en bønn som vel ikke gjør troen mindre umistelig for mennesker som må lide for den.
Åsland og Ottosen vil være tro mot Bibelen. Det vil vi også.
Så til selve hovedspørsmålet: Hvem blir frelst? Åsland og Ottosen vil være tro mot Bibelen. Det vil vi også. Men betyr ikke bibeltroskap også å erkjenne at det i spørsmålet om frelse finnes spenninger i Skriften? Hovedtyngden av tekstene sier at Guds dom kan ha to utganger. Men finnes det ikke også tekster som peker i retning av et håp om en større frelse? Den tydeligste finner vi vel i 1 Kor 15, 28 hvor Paulus skriver at Gud til sist skal la alt underlegges Kristus, og han igjen underordne seg Gud, og «Gud skal være alt i alle». Hvis ikke «alle» her betyr alle, hva betyr det da?
Og når Jesus gjør Gud selv til forbilde for oppfordringen om å elske våre fiender, og slutter slik: «Vær da fullkomne, slik dere himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,43–48), har det noen relevans for hvordan vi kan tenke at Gud vil handle i dommen? Kan ting som for oss fremtrer som spenninger, likevel forenes i Guds visdom og kjærlighet?
Vi har en nyansert posisjon
Vi mener ikke at det vi gjør er å «konstruere en teologi som faktisk sier det motsatte av grunnleggende bibelord», slik Åsland og Ottosen anklager oss for. Vår posisjon er nok både mer nyansert og mer foreløpig enn disse tillegger oss i sitt innlegg. Og det er helt fjernt for oss å tenke at håpet om en frelse for alle skulle svekke misjonens nødvendighet. Men vi kan ikke se at verken troen eller misjonsiveren blir mindre av et slikt håp. Kanskje snarere tvert imot.
LES FLERE SAKER I FRELSESDEBATTEN:
[ Sofie Braut forundret over biskop Nordhaug: – For mye blir stående usagt om frelse og fortapelse ]
[ Sjaastad kritisk til Nordhaug: Bibelens klare ord knytter frelsen ene og alene til tro på Jesus ]