Eiliv A. Larssen, pensjonert prest, Tromsø
Takk til biskop Olav som tar seg tid til å diskutere dåpen. Vi er ikke uenige i at Gud tilbyr oss nåde og det evige liv ved Ordet og vannet. Men mitt poeng er at dette må tas imot. Det Gud vil gi oss kan nemlig mistes, og da er den døpte like langt. Det er denne siste delen av den klassiske dåpslæren jeg mener er blitt borte i mye av kirkens forkynnelse og praksis. Og da nytter det lite at man offisielt pukker på at kirkens dåpsteologi er i pakt med skrift og bekjennelse.
Hvorfor er det blitt slik? Har det med frimodighet å gjøre? Har en forvaltning av sakramentet i et sekulært samfunn tvunget fram et defensivt og magisk dåpssyn der alle døpte er Guds barn? Eller har selve frelsesspørsmålet kommet i bakgrunnen fordi ingen likevel kan gå fortapt? Tok Jesus feil? Gikk både tolleren og fariseeren rettferdig hjem? Og hva med martyrene? Tar de også feil? Er ikke tro og bekjennelse viktig lenger? Jeg synes det er dristig gjort av biskopen å regne med tro der ingen av troens kjennetegn finnes – men til gjengjeld desto flere av vantroens. Fortielse er ofte det første steg mot fornektelse.
Det sies at kirken må følge med i tiden og utvikle seg. Jeg er enig – og særlig når det gjelder dåpen. I vår tid er den kristne kunnskap svekket. Vi kan ikke forvente at innsatsen for å nære og beskytte barnets gudsliv skal fungere som tidligere. Å se bort fra dette er konservativ blindhet. Lima-dokumentet fra 1983 sier at majoritetskirkene i Europa bør vurdere sin egen massedåp-praksis. Dette er enda mer nødvendig nå.
Ingen misjonær reiser til en førkristen kultur og starter med dåp. Det tok Schrøder 14 år før han fant at forutsetningene var på plass. Bør ikke dette også gjelde i en etterkristen kultur?
LES RESTEN AV DÅPSDEBATTEN MELLOM ØYGARD OG LARSSEN:
• Fortsatt bare halvgodt om dåp fra biskopene
• Biskop Øygard: Jeg tror og håper Eiliv A. Larssen vil finne at «Livstegnet» svarer til hans ønsker
• Eiliv A. Larssen: Kirkens «newspeak» om dåpen blir mer og mer umulig for meg
---
Fakta:
---
