Dristig gjort av biskopen

Eiliv A. Larssen, pensjonert prest, Tromsø

Takk til biskop Olav som tar seg tid til å diskutere dåpen. Vi er ikke uenige i at Gud tilbyr oss nåde og det evige liv ved Ordet og vannet. Men mitt poeng er at dette må tas imot. Det Gud vil gi oss kan nemlig mistes, og da er den døpte like langt. Det er denne siste delen av den klassiske dåpslæren jeg mener er blitt borte i mye av kirkens forkynnelse og praksis. Og da nytter det lite at man offisielt pukker på at kirkens dåpsteologi er i pakt med skrift og bekjennelse.

Hvorfor er det blitt slik? Har det med frimodighet å gjøre? Har en forvaltning av sakramentet i et sekulært samfunn tvunget fram et defensivt og magisk dåpssyn der alle døpte er Guds barn? Eller har selve frelsesspørsmålet kommet i bakgrunnen fordi ingen likevel kan gå fortapt? Tok Jesus feil? Gikk både tolleren og fariseeren rettferdig hjem? Og hva med martyrene? Tar de også feil? Er ikke tro og bekjennelse viktig lenger? Jeg synes det er dristig gjort av biskopen å regne med tro der ingen av troens kjennetegn finnes – men til gjengjeld desto flere av vantroens. Fortielse er ofte det første steg mot fornektelse.