Verdidebatt

Den norske boblen

«Det er typisk norsk å være god», sa Gro for 30 år siden. Jeg er litt usikker på hvor gode vi er blitt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Geir Hellemo

Tidligere rektor ved praktisk-teologisk seminar, UiO

«Det er typisk norsk å være god», sa Gro i nyttårstalen den 1. januar 1992. Hun viste til fremragende prestasjoner på sportsarenaene og i kulturfeltet, og hadde et ønske om at norsk næringsliv måtte bli like imponerende.

Nå har det gått 30 år. Jeg er litt usikker på hvor gode vi er blitt. Dersom vi tar et lite gløtt på noen av de viktigste sakene som har preget offentligheten etter jul, er bildet ganske forstemmende.

Vi fikk regjeringskrise da det ble bestemt at vi skulle hente hjem ett norsk barn fra en IS-leir i Syria. Vi er i ferd med å få en ny leder for Oljefondet som er blitt styrtrik gjennom pengeplasseringer i skatteparadiser. Og så kommer vi til å flytte iskanten sørover på en slik måte at våre næringsinteresser i sin helhet blir skjermet. Slik er symbolpolitikken vår.

Skinnmanøvre

Alle disse sakene er kontroversielle. Og de blir debattert i mediene. Samtidig kan en få en ubehagelig fornemmelse av at alle samtalene om dem bærer preg av å være skinnmanøvre.

De skal ikke rokke ved de grunnleggende føringene for vår nasjonale virksomhet. Flyktningene skal være der de er. Oljevirksomheten skal fortsette slik som før. Og det grønne skiftet, ja, det får komme når det ikke kommer i veien for vår velstandsutvikling. Stø kurs er vårt overordnede motto.

LES OGSÅ: Biskop Nordhaug mente at frelsen bare var for dem som trodde på Jesus. Så tenkte han seg om

Vi vil være best i klassen

Samtidig med at vi ter oss på denne måten, er vi ualminnelig flinke til å gi inntrykk av at vi også er best i klassen. Ingen tar imot så mange flyktninger som oss, om vi ser det i forhold til folketallet. Selvsagt er vi imot skatteparadis. Og ingen har så mange elbiler som Norge.

Vi prøver å innbille oss selv at vi er best på nær sagt alle områder. For å få det til, blir vi stadig nødt til å gå utenom. Derfor har den politiske retorikken uendelig mange innslag av god dag mann økseskaft. De som har ansvar, gir tilforlatelige svar på andre spørsmål enn de som blir stilt. De vet så altfor godt hvor skapet skal stå. Derfor er det umulig å få til en vederheftig samtale om de avgjørende veivalgene.

Peer Gynt og rispet i øyet

Jeg tror dette verken er nytt eller norsk. Da Peer Gynt var i Dovregubbens hall, ble han tilbudt et risp i øyet, «så du ser skjevt; men alt du ser, tykkes gildt og gjevt». Det faretruende med rispet, er at det får en til å tro at galt er rett. Det var Ibsen for 150 år siden.

Men også for 2000 år siden var en opptatt av egen selvtilstrekkelighet. Det politiske og religiøse lederskapet i Palestina på Jesu tid var veldig påpasselige med å leve rett. Derfor var det så viktig for dem å vise at de betalte tiende av stort og smått. Aller mest smått, slikt som mynte, anis og karve.

Likevel hudfletter Jesus dem. Hvorfor? Jo, fordi de i sin selvrettferdighet overså det som var viktigst. Og det viktigste, det var selvsagt verken karve eller forbruksvekst for den saks skyld, men rettferdighet og barmhjertighet.

Hva er nå egentlig typisk norsk?

Det er nesten som en blir litt skuggredd av å bli konfrontert med slike ord. De forteller meg noe viktig om den verden vi lever i.

Det er som om ordene sier meg at verden nå engang er seg selv lik. Den vil ikke la seg forandre. Like fullt er det et poeng at vi ikke skal gå gjennom livet med en trollsplint i øyet. Derfor må vi stadig på ny holde dommedag over oss selv, rett og slett for å gjennomskue vår selvgodhet.

Noe godt kan det da også komme ut av ransakingen. Det er løfterikt at OECD og EU har påbegynt en kamp mot skatteparadisene. Det er også løfterikt at noen av de sentrale EU-landene har bestemt seg for å ta imot de mest utsatte flyktningbarna. Og koronakrisen viser oss i det minste at vår samfunnsmodell ikke er fullt så statisk som vi ofte har fått inntrykk av. Det kan komme godt med når den globale oppvarmingen har kommet så langt at det blir utålelig å være her.

Så var det Norges rolle, da. Skal vi som et av verdens rikeste land gå foran og vise vei, eller skal vi, etter å ha skummet fløten, nøye oss med å dilte etter? Det er betimelig å spørre nok en gang: Hva er nå egentlig typisk norsk?

LES MER:

• Sentralbanksjef Olsens tillit er svekket. Det samme er Nicolai Tangens legitimitet som oljefondsjef

• Ropstad og Rotevatn fikk kjempet iskanten sørover – nå skal de takle grønne kritikere

• Parti-Norge sabler ned Hellelands miljøutspill

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt