Dårlig prioritert beredskap

Robert Mood, senirorådgiver i Orator og generalløytnant (P)

Tor Rune Raabye, generalmajor (P) og daglig leder Crisis Leadership Group AS

«Beredskap» betyr i henhold til Språkrådet: «det å være beredt - ha, holde noe i beredskap, ha noe ferdig til bruk i påkommende tilfeller». Sagt på en annen måte: hvis vi ønsker å være forberedt på krise må vi prioritere å ha sektorer og bedrifter som er bemannet, utrustet og forberedt for mer enn maksimalt overskudd og dag til dag drift. Ekstra bemanning og utstyr, lagre av reservedeler og medisiner, reserveløsninger for viktige infrastruktur i tillegg til samordnende planer som testes og øves jevnlig.

Systematisk nedbygging av beredskapen

Norske myndigheter har innen rammen av EØS, WTO samt andre institusjoner og mekanismer, i mange år operert etter «just in time»-prinsippet. Det innebærer at det nasjonalt ses som unødig økonomisk belastende å sitte med lagre. Vi handler det vi trenger, når vi trenger det. At næringslivet opererer etter dette prinsippet er ikke overraskende, og i en verden som ikke utsettes for større kriser eller konflikter fungerer dette godt. Verre er det at prinsippet, sammen med innføringen av markedsmekanismer i styringen av det offentlige (intern fakturering, anbudsrutiner og New Public Management), systematisk har bygget ned beredskapen, i tillegg til å gi ønsket omstilling.

Når en større krise treffer oss, vender nasjoner seg innad for å sikre sin egen befolkning - velgerne. EU havner på sidelinjen, med liten handlekraft, mens NATO som normalt leter etter en rolle. Uavhengig av politisk ståsted kan vi nok raskt enes om at hverken FN, EU, NATO eller WTO utviser inspirerende og nytenkende lederskap.

Norge møter en perfekt storm

Den pågående krisen er i ferd med å bli en perfekt storm for Norge. Pandemien faller sammen med fall i kronekursen og oljeprisen, samt begynnende mangel på viktige medikamenter. FN uttrykker bekymring for både internasjonal fred, sikkerhet og global matmangel. Nasjonale pandemitiltak skaper skyhøy permitteringsgrad og arbeidsledighet. Samtidig er verdenssamfunnet bekymret for klimaendringer og har ambisjoner om omfattende og kostbare tiltak. Legger vi til at stormaktsrivaliseringen er tilbake, og at verden derfor er mer ustabil enn på mange tiår, skapes et totalbilde som burde vekke selv en dypt sovende Tornerose.

LES OGSÅ: Advarslene mot pandemi i Norge har vært mange – beredskapsekspert sier det blir granskninger

Slik er status på beredskapen i Norge i dag

Hvordan står det egentlig til hos oss? La oss oppsummere noen grunnleggende forhold:

• Vi er et meget stort land i utstrekning på land og til havs, som ligger strategisk utsatt til og som har en hovedvei og en jernbanelinje; nord-syd.

• Vi har verdens nest største oljefond (Pensjonsfondet) og er ett av verdens rikeste land regnet per innbygger, men fattig regnet pr kvadratkilometer.

• Vi har svært mye av vår verdiskapning langs kysten og til havs (olje/gass).

• Vi er et av verdens meste digitaliserte samfunn, med stor sårbarhet.

• Vi har et av verdens beste telenett, men lav sikkerhetsmodenhet hos mange brukere.

• Vårt kraftnett trenger fornyelse.

• Vi er nabo til et revansjistisk og stadig mer militarisert Russland.

• Vi har bygd ned Sivilforsvaret og Forsvaret med nærmere 90 prosent og holder oss med et underbemannet politi som sliter med å tilpasse seg en nærpolitireform innenfor marginale ressurser.

• Vi har ikke kornlagre av betydning og marginal raffinerikapasitet for drivstoff.

• Vi henter hovedtyngden av dagligvarehandelens behov fra utlandet og har lave lagerbeholdninger.

• Vi har ikke egen produksjon av medikamenter og PPE (Personal Protective Equipment) eller større lagre av slike.

Ikke mye er gjort

Disse forholdene argumenterer overbevisende for at nasjonal beredskap burde ha høy politisk prioritet og kontinuerlig oppmerksomhet. Svært mange utredninger og anbefalinger har pekt på nødvendigheten av å styrke beredskapen. Vi konstaterer at ikke mye er gjort, selv om det er godt kjent at det kommer flere kriser, og at noen vil bli større. Manglende vilje til å prioritere og svak evne til å samordne gjør altså at vi ikke er godt nok forberedt.

I en grundig tverrfaglig evaluering må vi vurdere behovet for en nasjonal sikkerhetsstrategi og hvorvidt beredskaps- og krisehåndterings-prinsippene ansvar, likhet, nærhet og samvirke er modne for revisjon.

Vi må ha et forberedt Nasjonalt sikkerhetssenter

Når de store, multidimensjonale krisene oppstår, må alle sektorer straks jobbe for samme mål, under felles ledelse. Det fordrer et forberedt og øvet «Nasjonalt Sikkerhetssenter» med myndighet og politisk ryggdekning til å samordne styringen døgnet rundt. Tverrsektoriell kriseidentifikasjon, interessekart og -aktører, planlegging og praktisk krisehåndtering til støtte for regjeringen. Felles situasjonsbevissthet og et godt forberedt, og lett tilgjengelig, verktøy for reell evne til samordnet krisehåndtering.

Sist men ikke minst må senterets rolle til daglig være å lede planlegging, øvelser og implementering av lærdommer fra gjennomlevde kriser, og dagens Kriseråd bør omformes til et Nasjonalt Sikkerhetsråd.

Statsrådene og statsministeren sitter med både et konstitusjonelt og personlig ansvar for at nasjonen er best mulig forberedt til å håndtere også store og komplekse kriser med minst mulig skadevirkninger på kort og lang sikt. Det er på tide de gis reell mulighet til å ivareta dette ansvaret på våre vegne.

LES MER OM NORGES BEREDSKAP:

[ Regjeringen har stemt ned 18 forslag ]

[ Har bedt om kriselager i 20 år – dette bør du ha hjemme ]

[ Matminister Olaug Bollestad: «Matforsyninga i Noreg er solid. Vi må ikkje svartmale situasjonen» ]

[ Norsk Landbrukssamvirke: «Hamstring er en elendig beredskapsstrategi» ]

[ Vårt Land mener: «Når det verste er over må en bredt sammensatt kommisjon granske vår kriseberedskap» ]