Heidi Wittrup Djup
Psykologspesialist og daglig leder ved Klinikk for krisepsykologi
Noe av det sterkeste jeg hører fra mennesker i sorg, er deres skildringer av avskjeden før døden inntraff. Hvordan det var å ta del i stunden der en annens liv tok slutt. Ordene, stillheten, pusten. Opplevelsen av å holde noen i hånden, men ikke kunne holde dem igjen.
Skildringene formidler smerten i å ta farvel for alltid, men også en takknemlighet over å ha fått være til stede. De vet at det ikke er alle forunt. Døden kommer sjeldent med et varsel, og noen ganger tar det tid å erkjenne at livet ikke kan reddes. Den kan ramme brutalt, kaotisk eller i ensomhet – og gir derfor ikke plass til rituelle farvel. Men for noen, gir enkelte sykdomsforløp og ulykker nok tid, ro og anledning til at de nærmeste rekker å samles en siste gang – og ta farvel. Selv om det er forferdelig vondt, kan dette være en verdifull stund å ta med seg videre i sorgprosessen og i minnet om den man har mistet.
I situasjonen vi nå befinner oss i, er enkelte hindret fra å være sammen med sine nærmeste når livet går mot slutten. De kan ikke bli med når ambulansen henter den syke. De kan ikke sitte sammen ved dødsleiet. De kan ikke samles i sine nærmestes hjem. De må ta farvel fra avstand.
Ritualer i møte med døden
Mange av ritualene vi mennesker gjennomfører når noen vi er glade i dør, vil nå måtte ta en annen form. Da må vi forsøke å skape fellesskap og nærhet til den døende og til dem som deler smerten med oss – på nye måter og med de hjelpemidlene vi kan.
Dersom den syke eller skadde må tas til sykehus eller ikke bor hjemme, kan det være verdifullt at vedkommende får med seg eller får overbrakt noe som er av symbolsk eller emosjonell betydning. Det kan være bilder av familien, en gjenstand, bamse eller et klesplagg – noe som kan bidra til å føre dem det gjelder nærmere hverandre. Selv om dette ikke kan erstatte fysisk nærhet, kan det likevel fungere som et overgangsobjekt som bygger bro mellom deg og meg. Kanskje kan helsepersonell eller den som er til stede hos den døende, lese opp noen ord eller spille av en hilsen, video eller sang. Digitale løsninger som telefon, FaceTime eller videooverføring kan også gjøre det mulig å se eller si noe til hverandre nært opp til dødsøyeblikket.
Det kan også være fint å be den eller de som er til stede hos den døende om å utføre noen ritualer på ens egne vegne. Tenne lys, sette på rolig musikk, synge eller holde hånden. Kanskje du kan gjøre tilsvarende hjemme hos deg selv og bruke elektroniske kommunikasjonsmåter til å dele stunden med andre i familien eller nettverket.
LES OGSÅ: Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker»
Etter døden inntreffer
Syning eller det å se den døde kan bidra til at tapet virkeliggjøres, og kan også gi en viktig ramme for ettertanke, refleksjon og mental avskjed. Når vi blir forhindret fra å delta i syning, kan det være godt for ettertiden om noen tar bilder av den døde like etter døden inntreffer og etter vedkommende er lagt i kisten. På den måten får dem som sitter igjen en viss opplevelse av å delta, og en mulighet til å skape sammenheng, selv om de ikke selv var til stede. Disse bildene kan også være viktige i en minnestund. Både syning og minnestunder kan være med på å tegne et skille i tid – som en mental linje i sanden – fra å leve sammen, til å måtte leve videre uten. Å være med på å velge ut klær eller på andre måter påvirke hvordan den døde skal stelles, kan også føles godt dersom det ikke er mulig å være med rent fysisk.
Husk på barna
Også barn trenger å inviteres inn i ritualene og i det fellesskapet som kan oppstå i møte med døden. Kanskje de vil tegne, lage en hilsen eller på andre måter gi noen bidrag før og etter dødsfallet. Barn trenger å få mulighet til å ta farvel de også, og de kan ha nytte av å se bilder av den avdøde i etterkant. Ved god forberedelse, forklaringer og god voksenstøtte, kan dette gi barna økt forståelse for hva som har hendt og hvorfor andre er triste – og en trygghet på at de ikke skal måtte håndtere en tung og vanskelig tid på egenhånd. Dersom foreldrene er i sterk sorg selv, er det spesielt viktig at andre, trygge voksne som barnet kjenner godt, er oppsøkende, støttende og deltakende i barnets opplevelse av det som skjer. De må også støtte foreldrene.
Samle sammen trådene
Det kan være godt for de etterlatte å ha en samtale med helsepersonellet som var til stede i dødsøyeblikket, og dem som hadde en rolle etterpå. Dette kan gi verdifull informasjon om hvordan det hele forløp, noe som kan gi kontinuitet og retning på sorgprosessen. De etterlatte kan stille spørsmål og danne seg et bilde av hvordan avslutningen av livet ble. I tillegg kan det være følelsesmessig viktig å ha fått en viss personlig kontakt med den siste som var til stede da den nærstående døde – og vite hvem som ivaretok den man selv ikke kunne være nær.
Å være en del av sorgfellesskapet
Sorg er en langvarig prosess og starter i det noen dør – og i noen tilfeller også før. Betydningen av støtte fra andre kan ikke undervurderes i en vanskelig tid. Vanligvis ville man i tiden før en begravelse ha søkt sammen i sorgen. Nå er vi forhindret fra også det. Det blir derfor viktig å invitere hverandre inn i sorgfellesskapet på andre måter, gjennom bilder, lukkede grupper på digitale plattformer, telefon, video eller sosiale medier, og slik kunne dele opplevelser, tanker, følelser og minner. Begravelser kan tilrettelegges eller tas opptak av, og minnestunder kan gjennomføres gjennom alternative plattformer. Det viktige er å ikke stå alene.
Selv om det er sårt å måtte ta farvel fra avstand, kan det likevel skapes nærhet på andre måter, og det kan formidles omsorg og omtanke både for den døende og de etterlatte ved bruk av symbolske handlinger, ritualer og andre former for kontakt.
Så må vi alle være oppmerksomme på dem som rammes av dødsfall og sorg i denne spesielle tiden, ta initiativ til kontakt og vise nærhet fra avstand.
LES MER:
[ Høie: Pårørende skal få besøke sine kjære når livet går mot slutten ]
[ Harde prioriteringer på italienske sykehus: – Det er som i en krig ]
[ Eivind Waade er i risikogruppen: «Jeg tilhører en generasjon som aldri har opplevd trusler» ]
