Verdidebatt

Nå er det opp til KrFs ubestridte maktbastion å stake ut veien videre

Som utmeldt KrF-er har jeg etter FrP-exiten fått mange vennligsinnede henvendelser om å «komme hjem igjen» for å samle røde og blå til felles kamp for gul politikk.  Hadde det bare vært så enkelt.  

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Irene Solli

Avgått og utmeldt nestleder i Agder KrF

Når KrF-ere  i Agder samles til fylkesårsmøte denne helga, vil det nok være med ganske høy stemning. Små og større gjennomslag etter ett år som regjeringsparti vil løftes fram til begeistring. Trolig vil allikevel den største entusiasmen skyldes at partiet nå har fått sin drømmeregjering av Høyre, KrF og Venstre.

Viktige avklaringer venter

Om noen våger å legge jubelen litt til side og trekke fram den reelle nye politiske situasjonen med Frps regjeringsexit, og hva det betyr for KrFs vei videre, blir spennende å se. Den tidligere regjeringspartneren har ikke bare gått fra bordet, de har også fristilt seg fra Granavollplattformen og skjerpet sin populistiske profil, sist med Oslo Frps resolusjonsvedtak om Norge som et «patriotisk fyrtårn» og Listhaugs «nye» syn på bistand.

Hva Agder KrF tenker for partiets posisjonering og strategi fremover, er interessant med tanke på den lange valgkampen frem mot stortingsvalget i 2021. For mange KrF-ere som har hoppet opp på gjerdet og kanskje også meldt seg ut av partiet, vil avklaringer på dette være av stor verdi for engasjement og stemmegivning.

Hva gjør maktbastionen i Agder nå?

«Det er svært vanskelig å få øye på hvilket langsiktig politisk prosjekt Knut Arild Hareide og Siv Jensen kan ha sammen», skrev Erik Lunde i en artikkel for få år siden. Han har fått rett. Siv Jensen har ikke bare gitt opp Hareide, men nå også Ropstads  KrF.

En av hovedforutsetningene for KrFs retningsvalg høsten 2018 er dermed lagt i grus.

Agder KrF, partiets ubestridte maktbastion både når det gjelder velgeroppslutning og tunge lederposisjoner, vil ha hånda på roret når partiet setter kurs fremover. Hva tenker partiet tillitsvalgte om Frps fristilling med skarp profil mot svært mye av det KrF står for i klima-, innvandrings-, alkohol-, bistands- og bio-/genpolitikken? Vil Agder KrFs førstevalg på tross av denne utviklingen fortsatt være borgerlig regjeringssamarbeid med H, Frp, KrF og V? Eller vil vi høre flere enn før som konkluderer med at nok er nok, at den politiske avstanden er for stor til å holde liv i drømmen om en styringsdyktig regjering basert på felles borgerlig politikk?

LES OGSÅ: Steinar Reiten (KrF) frir til Senterpartiet: «Et samarbeid kan ta Norge i en ny retning»

KrF tilslører realiteter

Som utmeldt KrF-er har jeg etter FrP-exit og Hareide-inntreden fått mange vennligsinnede henvendelser om å «komme hjem igjen» for å bidra til samle røde og blå til felles kamp for gul politikk.  Hadde det bare vært så enkelt.

Helt fra skjebnelandsmøtet i 2018 har mange bedyret at partiets retningsvalg kun handlet om samarbeidsmodell, ikke om politikk eller partiets «sjel». For meg er det å tilsløre realiteter. Valg av samarbeidsretning gjør noe med både politikken og profilen. Når mange har forlatt partiet det siste året, er det på grunn av en opplevelse av at «nye» KrF har justert kursen mot høyre og samtidig skjerpet retorikk og profil i tråd med ønsker fra partiets kristenkonservative velgersjikt.

Kjell Ingolf Ropstad skaper usikkerhet

Kjell Ingolf Ropstad sa nylig i et intervju med Vårt Land at tillit må skapes over tid gjennom «møysommelig arbeid for å vise at sentrumspartiet KrF er viktig og har innflytelse». Det er en klok erkjennelse, men spesielt tydelig er det likevel ikke sett i lys av det partiet har blitt under hans ledelse.

Spesielt partilederens vedvarende konfronterende retorikk mot alle parti til venstre for KrF, kombinert med positiv og forsonende omtale av høyrepartiene, skaper usikkerhet om hva han egentlig mener når han snakker om sentrumspartiet KrF. Er sentrumsdrømmen hans fortsatt ensidig forankret i et samarbeid med Høyre og vilje til å inngå politiske kompromisser som også gir blanke Frp-seire på politikkområder som er viktige for dette partiet? Eller antyder han indirekte vilje til økt press for å få Høyre til å velge mellom sentrum og Frp? Eller vil han i en gitt situasjon også være åpen for å ta KrF tilbake til en friere blokkuavhengig brobyggerrolle for å styrke sentrums samlede makt og svekke fløypartienes innflytelse?

Går alt så greit nå? 

Forståelig nok gir den politiske arenaen ikke rom for å fastlegge eller avsløre partiets regjeringsplaner nå. Samtidig er det tid for å erkjenne at mye ikke er som det var i 2018. Både hensynet til organisasjonsbygging, valgkampstrategi og oppslutning i 2021 krever tydelige svar. Det nye mulighetsvinduet etter Frps exit fritar ikke partiet fra vanskelige prioriteringsdilemma. Det må gjøres nye strategiske valg som vil begeistre noen og skape misnøye hos andre. Men først da vil velgere og partifolk ha et klart svar på hva og hvor KrF er.

Vi er mange som lar oss engasjere av et kristendemokratisk og blokkuavhengig sentrums-KrF som gjør modige valg i møte med noen av tidens viktigste verdiutfordringer: klima, fattigdom hjemme og ute, millioner av mennesker på flukt og en fordelingspolitikk med mer rettferdig sosial profil.

Hareide sa ved sin inntreden at han synes det var synd at Frp hadde sett at et samarbeid partiene imellom var umulig før KrF så det.

Vil Agder KrF bidra til at den erkjennelsen også forankres i KrF? Eller blir man sittende stille i båten og håpe at ingen stiller slike litt ubehagelige spørsmål... for nå går jo alt så greit?

LES MER:

• Frp vil ha kromosomtest i uke 9: – Handler ikke om sortering, men om trygghet for kvinnene

• Historisk avtale: Her er enigheten mellom regjeringen og Frp i livssynspolitikken

• KrF utelukker ikke asylinnstramming hvis flyktningstrømmen blir som i 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt