Ukritisk og selektiv Ottosen

Gunhild Maria Hugdal

Litteraturanmelder og stipendiat ved MF Vitenskapelig Høyskole

Jeg er glad for at Ottosen gir meg mulighet til å presisere og nyansere i Vårt Land 22. februar. Det var flere ting som jeg gjerne skulle ha sagt, men som det ikke var rom for i min anmeldelse av boken hans. På generelt grunnlag vil jeg holde frem at det å stille kritiske spørsmål til andre menneskers erfaringer, er moralsk sett svært alvorlig – og tidvis også problematisk – om enn uunngåelig. Men når Ottosen nå fremstiller seg som en forsvarer av menneskelig erfaring, er det grunn til å nyansere dette bildet.

ANMELDELSE: «Psykologiseringen over homofiles legning slår meg som dypt umoralsk»

Frihetens kompleksitet

Som jeg skrev i anmeldelsen, så gjelder frihetens kompleksitet oss alle. (Dette velger Ottosen å se bort ifra i sin kommentar til min anmeldelse.) Det å ha reflekterte og gjennomtenkte standpunkt, er dermed ikke uforenlig med at våre valg på samme tid kan uttrykke også ufrihet og underkastelse. Spenningen mellom frihet og bundethet gjelder oss alle, og utelukker ikke integritet og klokskap. Selv har jeg for eksempel fire barn, og mye feministisk teori ville sette mine reproduktive valg inn i en ramme der kvinners verdi i stor grad er knyttet opp til morsrolle. Slik jeg ser det, er dette uproblematisk.

Jeg tror for øvrig at de fleste av oss vil kunne se tilbake på valg vi har gjort tidligere i livet og tenke at «Det valget gjorde jeg fordi jeg i stor grad var påvirket av det og det, og i dag ville jeg ha valgt annerledes». Selv den mest reflekterte av oss er et barn av sin tid, og vil kunne være blind for sin egen ufrihet. Samtidig er det viktig å holde fast at noen fellesskap og samfunn i større grad enn andre legger til rette for menneskers frihet (og gode liv).

Selektiv Ottosen

Det å lytte står dermed ikke i motsetning til å stille kritiske spørsmål. Tvert imot er de kritiske spørsmålene en forutsetning om man skal ta menneskelig erfaring – og menneskers liv og frihet – på alvor.

Ottosen bruker fortellingene til sine intervjuobjekter som «bevis» for sitt syn. I møte med disse erfaringene er han ukritisk – på tross av at han i enhver annen sammenheng er svært kritisk i møte med den erfaring som ikke passer med hans meninger og fortolkning av bibelteksten.

Ottosen er også svært selektiv når han henter inn kunnskap og forskning som skal belyse intervjuene: Han viser til konstruktivistiske perspektiver som problematiserer at legning er medfødt, men unnlater å bruke konstruktivistiske perspektiver som kan brukes til nettopp å se de erfaringene han løfter frem i lys av sin normative sammenheng.

Erfaringer

Når intervjuobjektene forklarer sine «homofile følelser» med å vise til barndomserfaringer, speiler ikke disse forklaringene bare deres erfaringer. Ingen har som sagt tilgang på «pur erfaring», siden all erfaring (i likhet med bibeltekst) er gjenstand for fortolkning. Erfaringene av at homofile følelser bunner i barndomserfaringer av en fraværende far, en dominerende mor og/eller seksuelle krenkelser, speiler dermed først og fremst den fortolkningen disse følelsene en gang fikk i sjelesorgens rom, i forkynnelse og i kristen litteratur. I intervjuene virker det som om Ottosens informanter ble lettet over at de – da de fortalte om sine følelser – ikke ble møtt med forakt og utestengelse av sine medkristne. Det de derimot ble møtt med, var synet på homofili som et «psykologisk» avvik og resultat av skade/traume.

I dag er det grunn til å spørre om dette var en god måte å møte dem på. Jeg vil mene nei.

LES MER:

• Bokaktuell Espen Ottosen: – Kristne bør tenke annerledes om seksualitet enn det som ellers er typisk for samfunnet

• Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Mange lurer på hvordan det kan fungere