Bakgrunnen for dette er at rusdebatten, historisk sett, har tatt skade fordi det har vært for kontroversielt å komme med motforestillinger. I et halvt århundre har ingen kunnet utfordre forbudslinjens premisser uten at tilhengerne har reist tvil om deres moralske konstitusjon, og det er interessant at Actis etterlyser mer aksept først nå når forbudstilhengerne ikke lenger har det moralske overtaket.
Frem til i dag har jo Norsk narkotikapolitiforening (NNPF), Forbundet mot Rusgift (FMR), og andre medlemmer av Actis operert med en slik arroganse at bare de færreste har tort å gjøre opprør mot det narkotikafrie samfunnsidealet og dets forvaltere. At de fleste medlemmene av LEAP (NNPF sin motpart i politiet) velger å være anonyme sier noe om de konstellasjoner som rår, og mange husker ennå forbudstilhengernes utblåsninger i 2008, da Sosiologiprofessor Willy Pedersen forlot deres rekker. De var ikke sene om å rakke ned på professoren for dette følte sviket, og det er i det store og hele sånn forbudstilhengerne har overlevd: Ved å fremstille motstandere som moralsk tvilsomme individer som ikke bryr seg om fellesskapets beste.
Dette har vært deres sterkeste kort i kampen mot opposisjon. Og det er et sikkert tegn i tiden på at de politiske vindene har snudd når forbudstilhengerne nå etterlyser mer toleranse.
Nye vinder
Som rusreformutvalgets rapport viser, er det en grunn til at tolkningen av de ruspolitiske konvensjonene går fra å prioritere idealet om et narkotikafritt samfunn, og forbudslinjen som et egnet verktøy, til å vektlegge realiteter og intensjonen om å sikre helse og velferd.
Grunnen til det er at forbudet har virket mot sin hensikt. Ikke bare har det vært uegnet til å skape et narkotikafritt samfunn; det har gjort vondt verre på mange områder, og stadig flere gjennomskuer ruspolitikken som et resultat av syndebukk mekanismen, samfunnets tendens til å gi enkeltgrupperinger skylda for problemer vi har et kollektivt ansvar for å løse.
Det er dette psykologiske fenomenet som ligger bak vår sivilisasjons største utfordringer. Det forklarer ikke bare samtlige masseforfølgelser, men ruspolitikkens tabubelagte natur, og det er også derfor moralsk panikk i så stor grad har definert politikken.
Denne panikken er godt dokumentert av utvalget selv. Ord som «offentlig panikk», «uproporsjonalt bilde», «misvisende forestillinger», «feilinvestering i straff», og «virkelighetsresistent misgjerning», oppsummerer ruspolitikkens utvikling. Vi har å gjøre med en politikk preget av «moralsk indignasjon og hevnmotiver», «stereotype fremstillinger», og hvor «vitenskapelige konstruksjoner av narkotikaproblemet har spilt en underordnet rolle», og dette må vi ha i minnet når Actis etterlyser mer fintfølelse.
Organisasjonen har jo vært en solid pådriver for den moralske panikk vi har sett utfolde seg. Uten det momentet som dyrkningen av overdrevne fiendebilder medfører, ville en ny kurs vært staket ut for lengst, og det er historiens dom forbudstilhengerne nå ønsker å unngå.
Moralske absolutter
Det finnes nemlig moralske absolutter. De følger av menneskerettighetene, og etter utvalgets rapport er det ikke mulig å argumentere for straff uten at man pådrar seg et forklaringsproblem på dette området. Forbudstilhengerne forstår derfor enten intellektuelt eller intuitivt at deres dager er talte. Med menneskerettsprinsippene kommer en kalibrering av moral perspektiver, en som gjør helt det som var stykkevis og delt, og for de som lenge har bygd sin ideologi på fordommer er dette smertefullt.
Forbudstilhengerne gjør derfor hva de kan for å utsette denne prosessen. De vil ikke tenke på hva prinsipper som likhet, forholdsmessighet, selvbestemmelse, og frihetspresumsjon sier om forbudet, men det blir allikevel opplagt for stadig flere at det ikke er mulig å få i pose og sekk. Etter utvalgets innstilling må folk enten stå opp for menneskerettighetene eller stille seg bak tilhengerne av tidligere tiders vilkårlige straffeforfølgelser, og det er nok derfor Actis nå ønsker seg et mer verdirelativt univers.
For forbudstilhengerne er det viktig å holde debatten i et moralsk vakuum og sørge for et debattklima hvor vi glemmer hva vi har med å gjøre. I følge dem er det bare godvilje hele veien og ingen skal holdes til ansvar for å ha valgt en politikk bygd på emosjoner heller enn fornuft. Allikevel, som landets jussprofessorer begynner å forstå, har vi med en skandale å gjøre mye større enn NAV skandalen. I denne debatten er man enten forsvarer av autonomi eller tyranni, og det som avgjør er menneskerettsanalyser.
Behovet for menneskerettsanalyser
I et samfunn med respekt for seg selv er det her politikere og rusreformister ville lagt lista. Vi ville tatt konsekvensene av menneskerettighetene og latt en uavhengig, upartisk, og kompetent kommisjon avgjøre rettighetsbildet til de forfulgte grupperingene. Dette, derimot, har Actis flere ganger tatt avstand fra.
Istedet gjør de, sammen med politikerne, hva de kan for å snikvidereføre forbudslinjen, og det er lett å forstå hvorfor de ønsker en mer forsonlig debatt rundt «et paradigmeskifte» alle er med på. Dette «paradigmeskiftet» viderefører jo den moralske panikken som Actis livnærer seg av, og bare det faktum at organisasjonen er med på notene sier sitt om hvor lite givende rusreformen egentlig er. Alt tatt i betraktning, er den intet mer enn å putte litt sminke på et lik, og det norske folk fortjener bedre.
Det gjør også de forfulgte grupperingene. Som rusreformutvalgets rapport bekrefter er det et rettighetsbilde involvert og det påhviler staten å dokumentere at forbudslinjen er nødvendig i et moderne samfunn.
Det er derfor noe mer oppsiktsvekkende at Actis har fått med seg FHN på at alle skal være gode venner. At «rusreformen kommer til å bli vedtatt, med bred tilslutning på rusfeltet», er ingen trøst for de tusener som vil få livene sine revet opp som en følge av videreføringen av forbudslinjen, ei heller de som setter standarden ved folkerettslige forpliktelser. De forfulgte grupperingene forblir istedet uten et effektivt rettsmiddel—og om ikke engang brukernes representanter står opp og sier stopp, hva er da rusfeltet verdt?
