Kirkevalg i kirkene er ekte grasrotdemokrati

Åpen folkekirke kom som kjent til makten som et ensaksparti ved kirkevalget i 2015. Saken vant de året etter. Ved valget nå i høst, beholdt de makten ved grunnløse trusler om at seieren var truet, et program som stort sett var lånte fjær fra omforente saker Kirkemøtet hadde arbeidet med i årevis, og ved tonedøvt å lansere slagordet om tro, håp og kjærlighet for alle. Noe ingen er uenig i, og bare høyere makter enn et kirkeparti kan garantere.

I et innlegg i Vårt Land 28. januar bekymrer Åpen folkekirkes leder, Gard Realf Sandaker-Nielsen, seg nå for noe atskillig mindre: Hvor og når valgurnene skal settes fram. Som leder for det styrende partiet i en fristilt folkekirke frir han til Stortingets behandling av ny kirkelov i vår for å få skapet på plass. Det virker panisk.

Riktig rekkefølge

Den norske kirke skal være en bekjennende, tjenende, misjonerende og åpen folkekirke. Det har det i mer enn 20 år vært bred enighet om. Demokratisk skal den også være. Og var det ikke det brede kirkeforliket i 2008 som fant på.

I år arbeides det intenst med kirkeordning, og første spørsmål er: Hva slags organisering sikrer at kirken utvikler seg videre som før vedtatt? Et underspørsmål: Hva slags valgordning trygger og tydeliggjør organiseringen? Og så, lenger nede på lista: Hvilken lokalisering og hvilke tidspunkter tjener dette valget, og dermed en demokratisk folkekirke best? Det har vi nå hele tre år på å finne ut av.

Kirken bør etter mitt syn organiseres sammenhengende nedenfra og opp. Det må være formelle linjer fra sokn til kirkemøte. Det bør gjenspeiles i personvalg i alle ledd. Kirken bør unngå at tilfeldig sammensatte partilister uten formelle bånd til soknene og med tynn demokratisk basis kommer inn fra sidelinjen og styrer kirken ovenfra og ned. Kirken bør styres av de best egnede menneskene, valgt nedenfra – ikke av de til enhver tid mest populære meningene.

Valgene bør tydeliggjøre dette ved å legges til kirkene, i klar avstand fra offentlige valg. Dette er foreningsdemokrati, i likhet med så ulike størrelser som LO og Misjonssambandet. Eller grasrotdemokrati, om man vil.

Dobbeltkommunikasjon

Den viktigste grunnen til å skille kirkevalg og kommunevalg, er likevel verken valgteknisk eller valgtaktisk. Den er moralsk. Det er respektløst av majoritetskirken å tviholde på et privilegium ingen andre tros- og livssynssamfunn har. Det er dessuten dobbeltkommunikasjon som ikke er kirken verdig. Den norske kirke er og skal være en fristilt folkekirke. Statskirken er historie. Hvordan skal kirkesjeldne velgere oppfatte det, når de møter kirkevalget som et vedheng til kommunevalget?

Sandaker-Nielsen begrunner sin mening om valglokalisering blant annet med at deltakelsen sank igjen i fjor, til 13 prosent fra 16,7 i 2015. En rimelig tolkning er da at lokalisering er underordnet. Åpen folkekirke mobiliserte på sak for fire år siden. Sist høst hadde de mest en imaginær omkamp å spille på, samt lyst til fortsatt makt, kledd i kirkens mest omforente ord. Ikke rart valginteressen dalte.

Kirken er stedet

Sett fra mitt sted i verden, som en landsens prest i ei bynær bygd, mener jeg valgdeltakelsen vil gå opp om kirken våger å arrangere valget i egne lokaler og til egen tid. I Lommedalen stemte i september snaut 500 personer, og lå med det nær landsgjennomsnittet. Jeg er helt sikker på at vi enkelt kunne øke dette tallet ved å ha en valguke i kirken, der folk stemmer mens de likevel er innom. Foreldre som følger barn til speider og kor, voksne kormedlemmer på øvelse, Ten Sing, babysang, konfirmantforeldremøte, konsert. Samt etter gudstjenester, selvsagt.

Men slike ideer kan ligge en stund, til viktigere spørsmål er besvart. Det er uansett ikke et demokratisk problem å forvente at kirkemedlemmer som ønsker å stemme, finner ut hvor kirken ligger, og tar seg fram dit hvert fjerde år.