Dag Nygård, Spesialrådgiver Norges Kristne Råd
Tore Lindholm, Professor emeritus Norsk Senter for menneskerettigheter UiO
Jonas Gahr Støre fastslår det som kjennere av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner vet: Statsstøtte til trosutøvelse er ingen menneskerett. Dersom dette var en rettighet, ville de alle fleste stater med Norge som et av ytterst få unntak, bryte menneskerettighetene.
Avhengig av kontekst
Støtte til tros- og livssynssamfunn blir et menneskerettighetsspørsmål når staten etablerer et særskilt forhold til en majoritetskirke som medfører at denne blir offentlig finansiert. Denne kirkes medlemmer vil da få bedre muligheter til utøvelse av sin tro enn medlemmer av andre tros- og livssynsamfunn. Dette vil være konvensjonsstridig. Fram til 1970 ble dette ordnet ved at statskirkens medlemmer betalte mer skatt. Dagens ordning innebærer at alle betaler det samme i skatt og samfunnene mottar det samme offentlige tilskudd pr medlem.
Tilskuddene til trossamfunn kan derfor ikke vurderes uten å sette dem inn både i denne historiske og menneskerettslige kontekst. Adgangen til å stille vilkår kan derfor ikke være gjenstand for alminnelige politiske prioriteringer, slik man kan gjøre med støtteordninger til andre organisasjoner.
LES OGSÅ: Ap vil fjerne statsstøtten, mener Jehovas vitner bryter menneskerettighetene
Legitime restriksjoner
Enhver restriksjon i retten til å motta statstilskudd vil derfor innskrenke retten til religionsutøvelse for den som berøres. Skal religionsutøvelse innskrenkes, må det foreligge et lovgrunnlag og inngrepene må være nødvendige for å oppnå bestemte legitime og nødvendige formål. Dessuten må ulempen for den som påføres effekten av inngrepet balanseres mot de allmenne hensyn man søker å ivareta; -kravet til proporsjonalitet.
Norske politikeres omtaler ofte restriksjonsadgangen som et virkemiddel man etter forgodtbefinnende kan benytte for å nå politiske mål. Vi kan slutte oss til mange av målene, men må akseptere at enkelte trossamfunn har religiøst begrunnede praksiser og holdninger vi selv har liten sans for. Noen av disse rammes av legitime restriksjoner. Barns rett til liv er en fundamental rettighet som overstyrer foreldres rett til på religiøst grunnlag å nekte livsnødvendig blodoverføring til sykt barn. Enkelte andre forhold Støre også peker på, kan være legitime restriksjonsgrunnlag.
Indre selvstyre
Krav til trossamfunns demokrati og indre organisering og er neppe i tråd med restriksjonsadgangen. Enkelte trossamfunn har en teologisk fundert embetsbasert organisering som ikke fremstår demokratisk. Forskjellbehandling av livssynssamfunn alene på grunn av deres indre styreform, lederrekruttering eller kjønnsideologi, kan være i strid med menneskerettighetene. Aps krav om kjønnskvotering har kommet som en reaksjon på manglende kvinnelig deltakelse i moskéstyrer, uten å ta i betraktning at andre trossamfunn opplever problemer med å rekruttere menn til styreverv.
Både FN-erklæringen av 1981 om eliminering av alle former for intoleranse og diskriminering basert på tro og livssyn og sluttdokumentet fra Wien-møtet i KSSE (nå OSSE) 1989 vektlegger staters plikt til å respektere trossamfunns rett til indre selvstyre. Den viktige uttalelsen fra FNs menneskerettighetskomité av 30.7.93 understreker det samme.
PODKAST: Hør Jonas Gahr Støre snakke om synd, tro og KrF i «Nyhus & Dokka»
Personlig trosfrihet
Bør vi være takknemlige overfor Støre når trosfriheten blir en av frihetene Arbeiderpartiet ønsker å gi folket? Menneskerettigheter er ikke noe man blir tildelt gjennom politiske vedtak. FNs menneskerettighetserklæring taler om iboende verdighet og medfølgende uavhendelige rettigheter som følger av å være menneske i en moderne stat. En av disse rettigheter er den personlige trosfriheten, som er absolutt. Adgangen til å forskjellsbehandle trossamfunn er relativt begrenset.
---
Fakta:
---
