Hvilken hensikt tjener straffen, Huseby?

I sitt innlegg i Verdidebatt 15. november argumenterer generalsekretær i Actis, Pernille Huseby, for at rusmiddelbruk etter rusreformen bør møtes med reaksjoner, også i tilfeller der den det gjelder ikke har behov for hjelp. Det er imidlertid verdt å spørre seg hvem denne reaksjonen kommer til gode.

Galt å sanksjonere dem som sliter

Huseby er tydelig på at det ikke nytter å straffe personer med rusavhengighet. De skal i stedet tilbys hjelp. Dette er det bred enighet om. Samtidig er det verdt å spørre hva man ser for seg som et alternativ for dem som behøver hjelp, men som ikke ønsker den. Skal vi tvinge hjelpen på dem, vel vitende om at egenmotivasjon er helt sentralt dersom hjelpen skal lykkes? Eller skal vi da gi dem gebyrer frem til de er villige til å motta hjelpen vi tilbyr? Ingen av delene virker å være særlig hensiktsmessig dersom målet er å gjøre livene deres bedre.

Vi må unngå å gjøre skråplanet brattere for eksperimenterende ungdom

Den andre gruppen Huseby trekker frem, er de unge som eksperimenterer med rusmidler. Det er imidlertid ikke tilfeldig hvem som blir tatt for dette: Det er gjerne gruppen som har dårligst økonomi og befinner seg i utenforskap. Selv om de kan trenge hjelp, er det på langt nær sikkert at de ønsker hjelpen. Er det disse vi skal sanksjonere, når vi vet at det kan forsterke stigma og utenforskap ytterligere?

Helseminister Høie uttalte det svært tydelig i et innlegg i Dagbladet i oktober 2016:

"Nye brukere er ofte ungdom som er havnet på skråplanet. Å gi dem bøter og et rulleblad kan gjøre skråplanet brattere." 

Med andre ord: Hjelp - ikke straff. De ungdommene som ønsker hjelp skal få det, men vi bør unngå å gjøre skråplanet brattere for resten. 

Hensiktsløst å sanksjonere de rekreasjonelle brukerne

Til sist har vi gruppen som hverken har rusproblemer eller er eksperimenterende ungdom, og som utgjør majoriteten av rusbrukere: De vanlige, mer eller mindre ressurssterke, rekreasjonelle brukerne. De som kjenner til forbudet og samfunnets normer, men likevel velger å trosse dem. Hvilken hensikt har det å sanksjonere disse? De er ikke ungdom, så gebyrer eller andre reaksjoner vil neppe ha annen effekt enn å skape hemmelighold og mistro til myndighetene. Å tvinge på dem hjelp de ikke ønsker, vil dessuten være et alvorlig inngrep i deres autonomi og integritet, i tillegg til bortkastede ressurser som hadde vært bedre anvendt på noen som faktisk ville ha nytte av hjelpen.

Ingen sammenheng mellom streng lovgivning og lav bruk
En streng politikk er ikke engang nødvendig for å holde rusbruken i samfunnet lav: En rekke studier finner ingen sammenheng mellom en punitiv lovgivning og reduksjon i bruk. 

Det finnes bedre måter å forebygge på enn gjennom sanksjoner 

Det underlige med Husebys innlegg er at det hun trekker frem som gode forebyggende tiltak - faste rammer i tilværelsen, fritidstilbud og bedre skolehelsetjeneste - ikke handler om å sanksjonere rusmiddelbruk. Det er vanskelig å være uenig i disse tiltakene, så la oss heller bruke skattepengene våre på dette, snarere enn å sløse dem bort på å sanksjonere dem som likevel bruker rusmidler.

Vi skal åpenbart ikke slutte å bry oss om dem som bruker illegale rusmidler etter rusreformen. Forhåpentligvis vil reformen gjøre det lettere å få hjelp for dem som trenger det. Å utsette mennesker for sanksjoner utelukkende fordi de bryter samfunnets normer, uavhengig av om sanksjonene har positiv effekt, er imidlertid ikke å bry seg - det er moralisme.