Skal vi tenke nytt om second career - prester?

I den siste tiden har der vært stort fokus på den økende prestemangelen i Norge.

Kirkerådet har laget en oversikt over alderssammensetningen av prestene i Den norske kirke (Dnk), som er både gledelig og skremmende lesning. Gledelig, fordi den viser at svært mange prester holder ut i yrkeslivet helt til vanlig pensjonsalder. Skremmende, fordi den viser at i løpet av de neste 5-6 årene kommer over 300 prester til å gå av med pensjon. I de samme årene kan vi forvente, at ca. halvparten erstattes av nyutdannede prester.

Kirkerådet, Presteforeningen og andre har lansert mange tiltak for å bøte på krisen. Mange av disse retter seg mot unge mennesker, som skal velge utdanning for første gang. Det er viktig, for presteutdanningen må løftes, blankpusses og vises frem som en moderne utdanning, som fører til et moderne og fantastisk yrke.

Ved siden av dette, er der en tiltakende diskusjon, om hvordan man skal stimulere de som ønsker seg presteyrket som en karriere nummer to i arbeidslivet, såkalte second career – prester.

For voksne mennesker, med en utdannelse fra før, går veien inn i presteskapet i dag ofte gjennom godkjennelse i Evalueringsnemda, 1,5 års teologisk utdannelse samt praktikum, 2,5 år til sammen.

All erfaring tyder på, at prester som følger denne veien, gjør en fullgod jobb i sin prestejobb, enten det er med forkynnelse, sjelesorg, menighetsledelse eller andre ting som en prest gjør. Disse prestene er i tillegg advokater, sykepleiere, lærere, økonomer eller noe annet. De har en variert utdannelse og praksis, som ofte gir en klangbunn for tjenesten som en cand.theol. ikke har.

Likevel: Et ordinært cand.theol.-løp innebærer en 5-årig teologisk mastergrad med tillegg av ett års praktikum innlemmet i studiet. Forskjellen når det gjelder fagteologisk tyngde er stor, i forhold til 1,5 års teologisk utdannelse.

Dersom andelen second career – prester som ikke er teologer øker, ser jeg for meg en del utilsiktede konsekvenser på lengre sikt. Ikke minst gjelder dette kirkens samlede evne til å utvikle og oppta i seg ny teologi. I praksis kan dette i økende grad komme til å bli overlatt til akademia og en del av prestene.

Innimellom hører man referanser til England, og Church of England sine mer fleksible veier inn i prestetjenesten. Man kan blant annet følge et 3-årig deltidsstudium, som arrangeres av kirken selv. Da skal man være oppmerksom på, at den normale utdannelsen for menighetsprester i CoE bare er på 2-3 år, før man har ulike trainee-stillinger i 4 år. Sammenligningen med CoE ser jeg derfor først og fremst i lys av en diskusjon, om hvor omfattende en normal presteutdanning bør være.

Den norske kirke er avhengig av både unge og gamle nye prester fremover. Jeg tillater meg å foreslå to måter, som mennesker midt i livet kan bli prester på:

For det første, så bør dagens ordning for de med mastergrad fra før styrkes, og utdanningsinstitusjonene bør oppgradere selve utdanningen til å bli en erfaringsbasert master. Dnk bør samtidig gi den en rettighetsstatus, og opplegget kan skisseres slik:

En person som har gjennomført mastergrad eller tilsvarende, og har minimum 10 års praksis etter endt utdanning, skal ha rett til å starte på en erfaringsbasert mastergrad. Utdanningsinstitusjonene har ansvar for opplegget, og graden skal være normert til 3 år på full tid, og inkludere praktikum. Deltidsstudium må være mulig, og tidligere teologisk utdanning må kunne innpasses i graden. Fullført mastergrad skal gi samme rett til å bli ordinert som prest som en cand.theol. – kandidat, men uten at man får den graden. Kandidatene må følge VTP på samme måte som andre nye prester, og biskopen overtar egnethetsvurderingen. Et slikt opplegg vil svare på noe av min kritikk mot dagens opplegg, og også gi en formell kvalifikasjon i form av en erfaringsbasert mastergrad, som mangler i dagens opplegg.

For det andre så bør det legges til rette, for de som ønsker å gjennomføre et cand.theol. – studium, og som har med seg en tidligere mastergradsutdanning, eller tilsvarende, samt 10 års praksis.

Utdanningsinstitusjonene bør derfor utvikle «Akselerert cand.theol.» - programmer, som kan gjennomføres i løpet av ca. 3,5 år på full tid. Programmene baseres på de fagene som undervises i dag. Fremdriften forseres noe, med ett fag ekstra pr. halvår. I tillegg kan en dra nytte av de lange studieferiene, til å ta gresk og hebraisk språk og eksegese i Hellas og Israel. Samtidig kan familien være på badeferie samme sted. Resten av sommeren jobber man som prestevikar.

Det er viktig for både akademia og kirken, å opprettholde egen uavhengighet. Dnk kan likevel velge å garantere, at kandidatene som opptas på programmet av utdanningsinstitusjonen, gjennom studieåret får en viss stillingsstørrelse i kirken, f.eks. 50 prosent. Denne kan fylles med ulikt innhold, alt etter hvor langt man har kommet i programmet (etter ett år vil man tilfredsstille kravene, som settes til studenter som skal være prestevikar).

Før opptak bør kandidatene intervjues, for å sikre motivasjon og evne til gjennomføring, og de må følges opp tett underveis i studiet.  Et viktig moment er, at der må skje en oppmykning, i forhold til hvilke tidligere masteroppgaver som godkjennes for innpassing i graden. Fokus må være på, at kandidaten har bevist evne til, å gjennomføre et selvstendig forskningsprosjekt. Studentene følger VTP som alle andre studenter.

Et opplegg som dette vil stille krav til kandidatene, både finansielt og arbeidsmessig. Det å gjennomføre et slikt studium, vil være et kvalitetsstempel, som de vil bære med seg inn i yrket.

For mennesker som skal kaste seg ut i et nytt studium midt i livet, er det viktig med en oversiktlig og forutsigbar situasjon. Samtidig er det viktig, sett fra kirkens side, at systemet for kvalitetsoppfølging av kandidatene er like godt for de studentene som har det travelt, som for alle andre. Det jeg har skissert i dette innlegget, ivaretar disse kravene.

Anders Barstad

MPhil in Management Studies (Oxon)/Siv.øk. og Cand.theol.